The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

«Vil skape pasientenes helsetjeneste» Det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der. Helseminister 12.12.2013

Helsedirektoratet oppfordres å fremme helse framfor uhelse

Helsedirektoratet er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Direktoratet har også oppgaver fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Direktoratet er faglig rådgiver, iverksetter av vedtatt politikk og forvalter av lov og regelverk innenfor helse- og omsorgssektoren. I tillegg har Helsedirektoratet et helhetlig ansvar for den nasjonale helseberedskapen i Norge.

Oppgaven å "iverksette vedtatt politikk og forvalte lov" følger en strategie med endringsmål og utviklingsområdene "1. Brukeren først og 2. Gode analyser".

Opptrappingsplans recovery (tilbake til familie, studier og jobb) som mål, som er også med i retningslinjenes prinsipp for god praksis som grunnlag.

Direktoratet har det overordnete ansvar for bl. a. retningslinjer og veiledning av fylkesmenn/fylkesleger og kvalitet i helsetjenesten. Ifølge Helseministeren skal «Helsedirektoratet bidrar til å ivareta rettssikkerhet som fagorgan som sammenstiller kunnskap og erfaring om bruken av tvang.» [Dokument nr. 15:2266 (2018-2019)]

I denne sammenhengen har det blitt flere henvendelser angående styrking av menneskerettigheter, tvangsreduksjon, hensiktsmessig medisinering, retningslinjene, veiledning av Fylkesmannen og internasjonale forpliktelser.

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»

Helsedirektoratet har bl. a. prøvd 2 mislykkede strategier å redusere tvang men ikke klart å få ned tvang. Plikten til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling er ikke oppfylt og like aktuell som 1999. Ifølge Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 15 skal det være «Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

FN sin rapporteur for rett til helse kom med følgende uttalelser angående tvang og medisinering:

The WHO Calls for Radical Change in Global Mental Health “Guidance on Community Mental Health Services: Promoting Person-Centred and Rights-Based Approaches.”

Helsedirektoratet ignorerer forslag om kvalitetsløft, kvalitetsheving, kunnskapsløft og tilbud av bistand mot den psykiatriske maktelite for å blidgjøre den endringssresistente psykiatrien. Helsedirektoratets unnfallenhet står i veien for pasientenes helsetjeneste og plikten å unngå en folkeheselkatastrofe.

Helsedirektoratets saksbehandling saboterte reduksjon av tvangsmedisinering

Psykiatrisk praksis har i 2 årtier ignorert og sabotert sine lovforpliktelser: Tvangsinnleggelser gikk opp med 50% fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, det høyeste i Europa 10 ganger høyere enn Italia og Portugal.

I oppdragsbrevet 19.3.2010 ble det pålagt: «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud»

Arbeidsgruppe «Retningslinje om forebygging, reduksjon og riktig bruk.av tvang» i 2015 ble ikke gjennomført og skulle inngå i arbeidet med pakkeforløpene. Men pakkeforløp egnet seg ikke.

Tvangsbehandling deriblant tvangsmedisinering inngår ikke i faglige råd 2019 «Tvang i psykisk helsevern for voksne – forebygging og riktig bruk av tvang». «Dette begrunnes med at slike anbefalinger inngår i ulike nasjonale faglige retningslinjer og pakkeforløp».

Å forlate formålet med reduksjon av tvang tilfredsstiller psykiaterens motstand mot tvangsreduksjon men er i strid med Strategi 2012-2015, med Helsedepartementets krav 19.3.2010 og med handlingsplan menneskerettigheter

Europarådet er mer ambisiøs: «reduce, prevent or even eliminate coercive practices in mental health settings» med Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi og Safewards som forbilder.

Brukerorganisasjonene Hvite Ørn og We Shall Overcome har kommet med en kommentar til innhold og arbeidsprosess at faglige råd ekskluderte tvangsmedisinering: «Måten den biomedisinske psykiatrien møter psykoserammede pasienter på, med ”realitetsorientering” om at medikamenter er nødvendig og eneste løsning samt trusler om tvangsmedisinering, skaper et alvorlig konfliktklima som igjen trigger aggresjon og raseri hos pasientene». Dette ble tatt hensyn til med en justering av overskriften: Etter ekstern høring er rådet "Alternativer til bruk av tvangsmidler og skjerming" endret til "Forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne". (se også WSOs høringssvar 20.6.21: «Tvang i psykisk helsevern for voksne – forebygging og riktig bruk»)

Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt først 2021.

Ved bestilling av «Oppdrag av Helsedirektoratet til FHI om effekten av antipsykotika ved tvangsbehandling» uttaler FHI «Det er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og kvalitetssikring av denne typen arbeid» som skaper utfordringer for samarbeidet. Saksbehandlere selv uttaler at det «er vanskelig for oss som ikke kan de nyeste metodekravene».

FHI fant «Manglende kunnskap om effekt av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke» dvs. «Det er usikkert om effekten av tvangsbehandling med antipsykotika er forskjellig fra effekten av frivillig behandling, når psykosesymptomer, reinnleggelse og psykososial fungering vurderes.»

I det pågående arbeidet om revisjon av legemiddelkapittelet av psykoseretningslinjene ble Hvite Ørn sine 2 representanter vraket. Bare 2 brukerrepresentanter står mot 10 helsepersonell. Men den psykiatriske maktelite er med sammen med praktikere som tror på sitt synsbedrag at «tilbakefall» skyldes tilbakekomst av sykdommen og glemmer seponeringseffekten. Begge har i 2 årtier behandlet psykiatrien som rettsfri rom der mangel på forskning av positiv effekt av tvang tolkes slik at fravær av forskning betyr at det skyhøye tvangsnivå er i orden: det finnes ikke forskning at det er for mye.

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp har 28.04.2021 foreslått en bred og helhetlig gjennomgang av tvangsmedisinering med utgangspunkt i Norges menneskerettslige forpliktelser og Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering. Helsedirektoratet svarer 20.8.21: Henviser til at NOU 2019-14 foreslår nedsettelse av sannsynlighetskravet til alminnelig og kunnskapsoppdatering 13.3.19 som baserer seg på Zhou et al. 2017 som er uten placebo gruppe og omhandler minimal symptomdemping dvs. 20% «så lavt at effekten neppe vil være vesentlig og egnet til å oppveie de negative sidene ved inngrepet» (NOU2019:14). Dessuten tilfredsstiller symptomdemping neppe krav til helbredelse.

ICJ skrev 09.10.19 til Regjering og Stortinget: Tvangsmedisinering må opphøre.

I de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel 36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020).

Veronica Fjeld spør 2021 i: «Begrunnelsesplikt ved tvangsmedisinering som rettssikkerhetsgaranti» spørsmål «Har lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven i 2017 bedret rettssikkerheten?» og konkluderer «Det kan vanskelig aksepteres at den fungerende rett avviker fra gjeldende rett for et av de mest alvorlige inngrepene som hjemles i norsk rett».

Det ble tatt til orde for en revolusjon dvs. et paradigmeskifte fra tradisjonelle myter av den psykiatriske maktelite til kunnskapsbasert helsehjelp. Dessverre har henvendelsene (arkivert under 2015/5816) stort sett blitt møtt med døve ører, resultatløst og bortkastet tid:

Dessverre synes innsatsen forgjeves, Helsedirektoratets fagpersoner fortsetter å legitimere de myter psykiaterne forteller.

Leucht et al. 2017 (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) har funnet «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene. Hvis det å hjelpe 9% er en «revolusjon i behandlingen» så er placebo en enda større revolusjon. Når det er så få som hjelpes er det en egenskap av medisinen og det er feil å snakke om behandlingsresistens, dvs. tillegge pasientene skylden for ikke å bli frisk. Når effekten er liten og flere av bivirkningene er større, gjør det frafallet stort og det er feil å påstå at frafallet skyldes pasientenes sykdom f. eks. mistenksomhet osv.

Psykiatrien går ut ifra en kunnskapsresistent myte at det er uetisk å behandle schizofrenei/psykose uten antipsykotika pga. antipsykotika sees som «revolusjon i behandlingen» der «det store flertall» hjelpes. Derfor mangler antipsykotikanaive studier (Bola et al. 2011), alle tilbys antipsykotika og nesten alle blir medisinert. Det er få studier om medisinfri behandling. Forskning viser at lavere doser til færre pasienter over kortere tid fremmer pasienthelse. I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse...Psykofarmaka er så skadelige, at de dræber over en halv million mennesker hvert år i USA og Europa blandt personer, der er mindst 65 år gamle. Det gør psykofarmaka til den tredjehyppigste dødsårsag efter hjertesygdomme og cancer." Ulovlig tvangsmedisinering uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag støtter opp om overmedisineringen.

Obduksjon viser at 40% av psykisk syke dør av forgiftning. Kunwald, Banner et al. 2019 SURVIVE - LAD DE DØDE GAVNE DE LEVENDE. Et obduktionsbaseret studie af årsagerne til tidlig død blandt personer med psykisk sygdom.

2022 Institut for Menneskerettigheder, Danmarks Nationale Menneskerettighedsinstitution VIDEN OM TIDLIG DØD I PSYKIATRIEN. EN UNDERSØGELSE AF, HVORDAN RETSLÆGELIGE OBDUKTIONER KAN FREMME RETTIGHEDER FOR MENNESKER MED PSYKISKE LIDELSER. Dette ble også foreslått til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

Psykofarmaka i hjertevæv kan være årsag til pludselig død. Koncentrationen af psykofarmaka, der kan udløse alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, svinger ifølge nyt ph.d.-studie i retskemi voldsomt hos obducerede psykisk syge og er hos nogle op til 20 gange højere end det, der regnes for normale værdier i blodet. Det kan være en kilde til uforklarlige dødsfald, advarer, se Dagens Medicin, 15/02/2019.

Psykiatrien har en kunnskapsresistent forestilling at det «tilbakefall» etter seponering skyldes at sykdom kommer tilbake. Dermed blir seponeringseffekter utelukket og det oppfattes ikke at det er feil å medisinere alle.

Pasientene deler ikke psykiatriens vrangforestillinger om at alle må medisineres og mer enn to tredjedeler (CATIE 72 %) slutter pga. bivirkninger og manglende positiv virkning. Kunnskapssenteret rapporterer i «Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009» side 76: «Pasienter som behandles med antipsykotika har vist å ha stort frafall fra behandlingen (39). ... Størrelsen på frafall er rapportert opptil 93 % i de inkluderte studiene. Det er et problem at pasienter som trenger et legemiddel slutter å ta dette... På grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.»

Langtidsmedisinering med nevroleptika uten evidens var et eksperimentell, uetisk sjansespill med pasienters helse i 60 år. Bergstrøm et al. 2018 falsifiserer denne behandlingsmetoden med en registerstudie som omfatter et helt årgang i Finland. At uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med mindre bruk av nevroleptika viser at pasienters helse skades med TAU.

FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras, etterlyser radikale endringer i behandlingen i psykisk helsefeltet (se MadinNorway.org). Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykket.

Professor of Psychiatry Emeritus Scott Waterman, M.D., M.A. sammenfatter sine erfaringer i Why I Am Not a Psychiatrist, 2019 slik:

As the story of the systematically exaggerated efficacy, along with underplayed (not to mention actively hidden) risks of various pharmacotherapies unfolded, one conclusion became inescapable: massive conflicts of interest between the profession and the pharmaceutical industry had rendered psychiatry a case study in institutional corruption.

Helseskaden av dobbel uføretrygding og pasienter under behandling er dyrt og koster mye. Berstrøm et al. 2018 viser at halvering av antipsykotikabruken fører til at Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med Oopen dialogue. Ville forskningsbasert bruk bedre helsen og frigjøre 4 milliarder kr. per år for å behandle dobbelt så mange?

«Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).

Direktoratet legitimerer denne uhelsen bl. a. med feilinformasjon som legitimerer ulovlig tvangsmedisinering og oppfordres derfor å gå bort fra «Uhelsedirektoratet» til å bli et Helsedirektorat.

Religion er bygget på tro, vitenskap på kunnskap. Fortsettelsen av praksisen av ulovlig tvangsmedisinering er bygget på den urealistiske tro at kunnskapsgrunnlaget kommer senere.

I Norge blir 9% av pasientene tvangsmedisinert ifølge en rapport av SINTEF (2012) i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig og kan forbys. 63 % av pasientene i Norge med schizofreni angitt som hoveddiagnose mottok tvangsmedisinering dvs. tvangsbehandling ihht. phvl §4-4 (Helsedirektoratet 2011). I delstaten Baden-Württemberg blir 0,7 % av pasientene medisinert. Selv om tvangsmedisinering i Tyskland er bare en brøkdel av Norges nivå skriver Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015 til FN: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

I andre land er det muligheter å reservere seg eksempelvis: «I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures:
A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision).
B) I strictly refuse ... Treatments by a psychiatric specialist...»