Kan lovverket redusere tvangen i psykisk helsevern?

Det refereres til «En lov alene hjelper lite mot tvang» av Erleng Bugge.

Det henvises til en undersøkelse av tidsskriftet Lancet at det er andre faktorer enn lovverk i seg selv som avgjør nivået på bruk av tvang.

Videre opplyses at «vi har egentlig ingen holdepunkter for at tvang har positive kliniske effekter».

«Så å si alt vi gjør for å begrense tvangen, hjelper».

Da er det merkelig at tvangen ikke reduseres dvs. «de siste 7–8 årene, er hovedinntrykket at antall tvangsinnleggelser er stabilt og høyt». Det er ikke riktig tvangen steg kontinuerlig i 20 år.

Men psykiatrien har fått oppgaven allerede i opptrappingsplanen år 2000 å redusere tvang. Flere strategier om reduksjon av tvang er forsøkt uten resultat. Men antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50% se Trond Hatling «Hvorfor har vi ikke lykkes med å redusere tvangen i Norge?» der Erlend Bugge var medforfatter.

Ifølge psykisk helsevernloven § 4.4 «kan (behandling) uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis... Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse». Forarbeidene Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) til loven krever «strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om "stor sannsynlighet" for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur)».

Leucht et al. 2017 oppsummerer 60 års forskning på antipsykotika (AP). 14% av pasientene oppnår god akutt symptomreduksjon med placebo, 9% har nytte av medikamentet. Men denne effekten er usikker, da antipsykotikanaive deltagere mangler (FHI 2019, FHI direktøren 2018). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen» (FHI rapport 8-2009).

Tvangsbegrensningsutvalget finner ingen evidens for tvangsmedisinering men konkluderer: «Utvalgets flertall har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene. Dette er ikke mulig å få til på kort sikt.»

Her tar utvalget hensyn til psykiatriens endringsresistens.

Den psykiatrske maktelite har lurt seg selv, myndighetene og offentligheten men ikke pasientene angående trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid. Vrangforestillingene til styret i Norsk psykiatrisk forening om antipsykotikas fortreffelighet er godt dokumentert. Pasientene er på gruppenivå mer opplyst enn psykiatere når det gjelder medisinering, diagnostisering og årsaker til psykiske lidelser enn psykiatere. Det trengs et paradigmeskifte og en revolusjon i behandlingen.

Hva skjer i andre land? Italia og Portugal har bare en tiendedel tvang.

«Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience» beskriver at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for ble fjernet, da Forfatningsdomstolen underkjent tvangslovene (2). Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang, bruker ikke tvangsmedisinering og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig.

Psykiatrien har i 2 årtier ignorert tvangsreduksjon selv om det er lett å oppnå og har ingen evidens når det gjelder tvangsmedisinering. Da psykiatrien mangler innsikt og vilje trenger psykiatrisk praksis hjelp utenfra.

Det er en myte at lovendringer ikke hjelper: Fjern lovhjemmelen til tvangsmedisinering løser problemet. Erfaringene med endringsresistens så lang tilsier at det kan være det eneste som hjelper.

Rindal, 19.3.24

Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com

Referanse:

Trond Hatling, Erlend Bugge «Hvorfor har vi ikke lykkes med å redusere tvangen i Norge?». Tidsskrift for Norsk psykologforening
Walter Keim. Erfaringene fra andre land viser det er mulig å forby tvangsmedisinering. Tidsskr Nor Legeforen 20. februar 2017: https://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar/erfaringene-fra-andre-land-viser-det-er-mulig