Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?

Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Sivilombudsmannen 21.1.2019 (2017/3156)
Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.

Walter Keim
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 4.2.2019

Til Helsedepartementet (ref. 2016/1458-26)
Kopi: Statsminister, Stortinget, Helsedirektoratets (HD) brukerråd, menneskerettsorganisasjoner, pasient/brukerorganisasjoner og borgerrettsorganisasjoner, Innspill-tvangslovutvalget@hod.dep.no, Siri Gulliksen, Elisabeth Swensen, Verdibørsen, Knut Kjerpeseth, Helsedirektør 31.5.19

Hvordan kan Norge bli et fyrverkeri for menneskerettighetene? Pasientenes erfaringer med fravær av beskyttelse mot helseskadelig behandling, menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet

Helseminister Bent Høie fortjener ros for å ha styrket selvbestemmelse og helse til pasientene litt. Men statsministeren har ikke svart på bekymringsmeldingen: «Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (ref. SMK 2015/815) Stortinget har heller ikke løst problemene: «Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering noe som ble foreslått av FNs torturtilsyn?»

Norge kan bli «et fyrverkeri for menneskerettigheter» ved å forby tvang i psykiatrien. Da det ikke har skjedd er det nødvendig å oppsummere psykiatriske pasienters diskriminering og lidelser her:

Grunnloven «skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene» og ifølge § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» «Formålet med loven (om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven)) her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang.» Kommer demokratiet, rettssikkerhet og menneskerettighetene pasientene med nedsatt psykososial funksjonsevne til gode? Er psykiatriske pasienter beskyttet mot helseskadelig behandling? Hva foreslår FNs torturtilsyn?

Innhold med resultat

Her stilles først følgende spørsmål angående pasientens hverdag og situasjon. På basis av svar kommer så konklusjonen til slutt:

1. Hva er psykiatriske pasientenes situasjon?

2. Hvor høy er tvangsbruken? Hvordan er rettssikkerheten?

3. Er tvang omsorg eller tortur?

4. Hva er de folkerettslige forpliktelsene?

5. Er tvangsmedisinering lovlig?

6. Får pasientene støtte?

7. Vil forandringene i Lov om psykisk helsevern og tvangslovutvalget løse problemene?

8. Er det realistisk å forby tvangsmedisinering?

9. Er det bare FN som hører pasientene?

10. Hvem har ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) en plikt til å forsvare menneskerettighetene?

Konklusjon: Psykiatriske pasienter lever ca. 20 år mindre og er utsatt for diskriminerende tvang. Tvangspsykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde». Sivilombudsmannens (SOM) uttaleler 21.1.2019 (2017/3156): «Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.»Bare et mindretall av pasienter oppnår symptomlette i begynnelsen og beskyttelse mot tilbakefall i de første 2 årene med hjelp av nevroleptika. For høye doser nevroleptika til for mange pasienter over for lang tid fører til katastrofal dårlige behandlingsresultater angående recovery, uføretrygd/sykdom og kronisk sykdom. Lav symptomletteeffekt, ingen evidens for langtidseffekt, bivirkningene, omfang av negative virkninger, kritikk av studiene støtter et paradigmeskifte til lavere doser for færre pasienter over kortere tid med f. eks. Open dialogue firedobler recovery, reduserer schizofreni per år til en tiendedel og uføretrygd/sykdom reduseres til en tredjedel. Det er helseskadelig og skandaløst at fylkeslegen legitimerer en endringsresistent, realitetsfjern og kunnskapsresistent vrangforestilling "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017). Standard antipsykostisk medisinering etter retningslinjene medførte at recovery gikk ned fra 20 til 8,1% i de siste tiårene. Tvangsbruken i Norge er høyest i Europa og FNs torturtilsyn krever forbud. Den velmenende formynderstaten legitimerer tortur med tilsynssvikt og lovene. Rettssikkerheten er fraværende. Forbud av tvangsmedisinering er realistisk. Demokrati er flertallstyret som respekterer (individuelle) menneskerettighetene. Her er det et flertallstyret uten respekt for individuelle menneskerettighetene av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse, dvs. et flertallsdiktatur av de friske over de med psykososial funksjonsnedsettelse. Det er uverdig en stat som påberoper seg å være et fyrtverkeri når det gjelder menneskerettigheter. Vi treng ny Lundkommisjon om psykiatri. Ifølge SP har alle en plikt å arbeide for menneskerettighetene. Pasientene må selv kjempe for sin helse og frihet.

Pasienter møter i praksis følgende virkelighet:

• Fra PasOp-rapport nr 9 2014 vet vi at nesten hver tredje pasient på døgnopphold svarte at de hadde opplevd nedlatende eller krenkende atferd fra behandler eller pleiepersonale en eller flere ganger under oppholdet. Rapporten var utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet.

• Hver 4. pasient vart utsett for tvang, og 30% var utsett for krenkelser i 2016. 60 prosent svarte «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» på spørsmålet: «Gjør hjelpen og behandlingen du får ved institusjonen deg bedre i stand til å mestre dine psykiske plager?» 59 prosent svarte «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» på spørsmålet: «Gir hjelpen og behandlingen du får ved institusjonen deg tro på at du vil få et bedre liv etter utskrivning?» 24 prosent av pasientene svarer at hjelpen og behandlingen de får ved institusjonen «ikke i det hele tatt» eller «i liten grad» gjør dem bedre i stand til å mestre psykiske plage. FHI Rapport ISSN (elektronisk): 1890-1565 «Pasienters erfaringer med døgnopphold innen psykisk helsevern 2016»

• Mange blir ikke frisk selv etter mange års medisinering

• Faktisk lever mennesker med schizofreni ca. 20 år kortere enn andre. (Menn lever 27 og kvinner 24 år mindre ved Sandviken sykehus). Nesten alle blir behandlet med antipsykotika. (Responding to the Catastrophic Reduction of Psychiatric Patients’ Life Expectancy, blir keynote på WPA XVII World Congress of Psychiatry Berlin 2017)

• «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. Et av stridstemaene mellom pasientene og de ansatte er om medisiner er en nødvendig del av behandlingen. Som regel mener personalet at en pasient må bruke nevroleptika, mens pasienten selv ikke ønsker det.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger). «Brukerne påpeker at de trenger omsorg og aktiviteter fremfor medisiner.» («BRUKER SPØR BRUKER» Delrapport I til sluttrapport for Prosjekt Kvalitetsforbedring gjennom brukererfaring).

• Hvordan klarer da psykiaterne å overtale 97,3% (data fra Finland) av pasientene å ta antipsykotika? Merete Nesset fortalte i sitt foredrag på Amaliedagene 2018 å ha blitt forklart: "Du har en alvorlig sinnslidelse og må stå på medisiner resten av livet" (psykiater Torgeir Husby) og "Uten disse medisiner blir hjernen din ødelagt. Det viser internasjonal forskning" (Synne Sørheim). En ansatt forklarte: «Min primæroppgave er på avdelingen er å realitetsorientere sånna gærninger som deg».

• Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»

• tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”

• «Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)

• «Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)

• «Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)

• «En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang. Vi finner gjennomgående at personalet undervurderer hvor belastende og krenkende det kan være å bli utsatt for tvang, og at de kan undervurdere skadevirkningene tvang gir. (Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte. AFI-notat 9/2011)

• I Inst. 175 Stortinget (2009-2010) «om å redusere tvang i det psykiske helsevernet»kom det om nytten av tvangsbehandling et vedlegg til innstillingen med følgende innspill fra helsedirektoratet at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre».

• En liternaturgjennomgang avslører at «Ut fra den forskningen vi har funnet, er det vanskelig å si at det foreligger evidens som støtter at det behandlingsmessige utbyttet er bedre for pasientene som tvangsmedisineres.» (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017, side 186-195)

• Senter for medisinsk etikk i høringen etter Pausrudutvalget: «Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykisk helsevern er påtagelige»

• Protestene av "survivors" av psykiatrien på WPA XVII World Congress of Psychiatry Berlin 2017: "Psychiatry: Fake science. Real harm".

• OVERDIAGNOSTIK OG OVERBEHANDLING I PSYKIATRIEN av PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet «(P)sykofarmaka (er) den tredjehyppigste dødsårsag, efter hjerte-kar-sygdomme og cancer (Gøtzsche 2015a)»

• Suicides per 100000 patients per year in the psychiatric hospitals in Norway increased from 35 in the period 1950-1954 to 373 in 1980-1984 (Retterstøl 1988). "The most striking figure in this study (Mortality in schizophrenia and related psychoses) is that eliminating suicide in schizophrenia would restore life expectancy to normal." (David Healy et al 2012)

• Psykiatriske pasienter har ca. 25 år kortere levetid. Nyere forskning anbefaler redusert langtidsbruk av antipsykotika for å øke forventet levealder for pasienter (Athif Ilyas et al, 2017)

• "Antipsychotics should be used more selectively, for shorter durations and with lowest possible effective dose." (Weinmann et al 2010)

• I dagens Norge utføres rutinemessig tortur under påskudd av å være behandling. «De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien» (Kronikk Aftenbladet 08.JUN.2017)

• ca. to tredjedeler av pasientene klager på tvangsvedtak

• det finnes få alternativer: hovedsakelig valg mellom å ta medisin frivillig eller bli tvangsmedisinert

• tvangspsykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16) som viser at det statlige tilsyn har sviktet totalt

• 15 år med intensjoner og handlingsprogrammer å redusere tvang mislyktes

Forskningen bekrefter det pasienter opplever at medisinering hjelper bare få. Pasienter er opptatt av muligheten å bli frisk som måles best i «Number Needed to Treat» der 1 betyr at alle blir frisk, Paulsrud utvalgets konkluderer:

• Kapitel 9.2.1 Effekt ved akutte psykotiske symptomer: «Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (NNT=Number Needed to Treat), er fra 5 til 10».

• Kapitel 9.2.2 Effekt av vedlikeholdsbehandling: En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske midler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.»

• Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene på PANSS, dvs. NNT=11. Alle av de 9% av pasientene som får god respons oppfyller kravet til «stor sannsynlighet».

• Aroll at al 2009. Antidepressants versus placebo for depression in primary care: «The numbers needed to treat (NNT) for TCAs ranged from 7 to 16 {median NNT 9} patient expected event rate ranged from 63% to 26% respectively) and for SSRIs from 7 to 8 {median NNT 7} (...) . The numbers needed to harm (NNH for withdrawal due to side effects) ranged from 4 to 30 for TCAs»

• Bola et al. Cochrane.org 2011 fant bare få studier som sammenlikner akutt antipsykotika behandling med placebo eller psykososial terapi. En av disse studie Rappaport et al 1978 fant at umedisinerte klarte seg bedre, bl. a. når det gjelder reinnleggelse: NNH 2.9 (NNH= number need to harm). Resultatet ble at det er for få studier for å dra sikre konklusjoner.

• Studier av korttidseffekt og vedlikeholdsmedisinering er ikke rene placebogrupper uten medisin, men «placebo»-gruppen er blant pasienter som har tatt psykofarmaka f. eks. et år og blir så tatt av medisinen, dvs. her vises avvenningssymptomer. Derfor er disse studiene ikke reelle. Bola et al. 2011 (Cochrane.org) fant bare få studier som sammenlikner akutt antipsykotika behandling med placebo eller psykososial terapi. En av disse studie Rappaport et al 1978 fant at umedisinerte klarte seg bedre, bl. a. når det gjelder reinnleggelse: NNH 2.9 (NNH= number need to harm). Resultatet ble at det er for få studier for å dra konklusjoner.

• Bjornestad, Jone et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...»

• Antipsykotika ble i 50 årene ansett å innlede en revolusjon i psykiatrien som penecellin gjorde i medisinen. 29.12.2015 oppsummerer vitenskapsjournalist Robert Whitaker 60 års forskning om antipsykotika basert på en ny studie slik: «Psychiatry’s Evidence Base For Antipsychotics Comes Crashing to the Ground.»

• Nancy Sohler et al. skriver 2016: «For many years, this (...)clinicians’ belief in the need for long-term use of antipsychotic medications strong (Lehmann, 1966) that it has been impossible to design a sound observational study to address the question of efficacy or harm ... (O)ur study also could not conclusively evaluate whether long-term antipsychotic medication treatment results in better outcomes on average. We believe the pervasive acceptance of this treatment modality has hindered rigorous scientific inquiry that is necessary to ensure evidence-based psychiatric care is being offered.» Troen var så stor at evidensen for vedlikeholdsmedisinering med antipsykotika mangler.

• Psykoseretningslinjene må oppdateres for å beskytte pasientens helse. Det brukes utdaterte studier fra 90-tallet og den nyeste forskningen (f. eks. NOU 2011:9) er ignorert.

Da det finnes nesten ingen reelle RCT (Randomized controlled trial), står man igjen med observasjoner (kohort- og naturalistiske studier) av resultatene av behandlingen i praksis:

• det underkommuniseres at ca. 60% av schizofreni pasienter kan oppnå bedring og recovery uten antipsykotika.

• «Open dialogue» terapi metode (16) bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb). Forekomst av schizofreni og psykoser er redusert fra 33 til 2 per 100 000 per år.

• Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling etter 19 år halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD.

• Det nåværende overmedisinering ifølge retningslinjene svekker recovery med ca. 40%

• psykiatrien forklarer dårlige recovery med at schizofreni er kronisk/uhelbredelig og anbefaler mange livslang medisinering for å hindre tilbakefall og fornekter at det er overmedisineringen som skaper kroniske tilstander for ca. 40% av pasientene

Gøtzsche konkluderer i «Dødelig psykiatri og organiseret fornægtelse» 2015 at tvangsbehandling bør forbys.

Psykiatriens påstand for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet" (Publisert13. mars 2017. Tidsskr Nor Legeforen 2017) er ikke dokumentert og har ingen forankring i virkeligheten som viser seg som realitetsfjern kunnskapsresistent vrangforestilling.

Vil denne vrangforestilling være grunnlaget for vedtakene om «Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke» (phl § 4-4 a.) :

4. hvilken type og dosering av legemidler eller ernæring som skal kunne brukes,

5. hvilken behandlingsmessig effekt legemiddelet forventes å ha og når effekten forventes å inntre,

6. forventede bivirkninger og eventuelt risiko for varig skade som følge av legemidlene,

7. hvordan den samlede tvangsbruken forventes å påvirke pasienten og samarbeidet framover,

11. institusjonens opplegg for fortløpende evaluering av effekter og bivirkninger av behandlingstiltaket.

Riktignok har psykiatrien klart å lure seg selv, legeforeningen, Fylkeslegen og Helsedirektoratet at behandling med antipsykotika er nødvendig og hjelper de fleste, men ikke pasientene: «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig» (Erfaringskompetanse.no 2012:3). Så gir staten psykiaterne som har en realitetsbrist angående virkningene av antipsykotika makt til å tvangsmedisinere under påskudd at pasientene er alvorlig sinnslidende og vet ikke sitt eget beste.

Etter Paulsrud utvalget i 2011 ble Council of Evidence-based Psychiatry (deltagende er bl. a. Prof Peter Gøtzsche (10, 11), Professor Sami Timimi, Robert Whitaker) 2014 opprettet med fokus «recovery» og ny forskning om langtidsvirkningene, som er interessant fra et pasientperspektiv:

• Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.»

• Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med antipsykotika.

• «Open dialogue» terapi metode (16) bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).

• Effektstudier er svært misvisende, ettersom mange av dem er avhengige av en ‘cold turkey’ sammenligning mellom de som opprettholdes på en neuroleptisk og de som abrupt trekkes tilbake og legges på placebo, som dermed er utsatt for akutte seponeringseffekter, inkludert dopamin overfølsomhetspsykose. Dermed er den små effekt Paulsrud utvalget opererer med enda mindre.

• TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) rapporterer i studien Bjornestad, Jone et al. 2017 "Antipsychotic treatment: experiences of fully recovered service users": "(b)etween 8.1 and 20% of service users with FEP achieve clinical recovery (Jaaskelainen et al., 2013)" (her følges retningslinjene).

• Den naturalistiske studie Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) (10) konkluderer i «A 20-Year multi-followup longitudinal study» med:
  “"Negative evidens på langsiktig effekt av antipsykotika har kommet fram fra våre egne longitudinale studier og longitudinale studier av Wunderink (4,7), av Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, Danish OPUS trials (Wils et al 2017), Lincoln og Jung in Germany, og R. C. Bland (1978) in Canada.

• Bjornestad, Jone et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...»

• Det underkommuniseres at ca. 60% av schizofreni pasienter (Whitaker 2017) kan oppnå bedring og recovery uten antipsykotika.

• Ifølge Regitze Sølling Wils et al 2017 oppnår 37 % av pasienter beskjeftigelse etter 10 år uten antipsykotika mens det er 16% som tar antipsykotika. Det er en kohortstudie.

• Jaakko Seikkula et al 2010 (Journal Psychosis Volume 3, 2011 - Issue 3) fant 80% recovery langtids effekt for første episode psykotiske pasienter behandlet med «Open Dialogue Therapy» i Western Lapland (16): Det viser fordelene ved å bruke ikke mye medisiner støttet av psykososial omsorg. 19 % var uføretrygdet eller syk etter 5 år med 17% på nevroleptika (Scientific Symposium). Med 75% på nevroleptika etter gjeldene retningslinjer var 62 % uføretrygdet eller syk etter 5 år. Sammenliknet med Open dialogue tilsvarer det omtrent 40 % økning i uføretrygd/sykdom (18).

• Does “Antipsychotic” Treatment Reduce Risk of Death? «To my dismay, after studying the relevant research, I have found that the current psychiatric medical approach for addressing these types of concerns appear to be causing far more harm than good.» Her blir mange studier (f. eks. av Jari Tiihonen) kommentert.

• I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche professor, dr.med., Rigshospitalet: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse." Derfor bør tvang deriblant tvangsmedisinering forbys.

• Medisinfri behandling oppnår følgende resultater:

  • Morrison et al. 2012 viste NNT=2 med hjelp av kognitive terapi alene, dvs. at bare 2 pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring.

  • Dette illustrerer Klingberg et al 2012 sin poeng at kognitiv terapi har ingen evidensproblem men et implementeringsproblem

• PsychRights.org har samlet mer enn 40 artikler om «Effective Non-Neuroleptic Treatment».

Island har ikke brukt belter siden 1932. Det ble en suksess med å løsne beltene ved Lovisenberg sykehus: Det som i 2012 var beltelegging i gjennomsnittlig 5,5 timer, var i 2014 redusert til åtte minutter fastholdning. Hvorfor fortsetter beltelegging?

Erfaringene fra andre land viser det er mulig å forby tvangsmedisinering (Legetidsskift 21.02.2017). Komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak reduserer tvangsbehandling markant. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned fra 23,5 i periode 1 til 3,4 i periode 2 og 0,3 i periode 3 (99 % nedgang)». Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 53, nummer 7, 2016, side 518-529.

I avhandlingen, Rettslig vern av pasienters integritet i psykisk helsevern, har Marius Storvik vurdert lovligheten av rutinebeskrivelsene til norske psykiatriske institusjoner. Marius Storvik avdekket menneskerettighetsbrudd i 7 av 8 undersøkte tiltak i psykiatrien mellom rutiner og lovgivning.

Psykiatrien har sabotert innføring av medisinfrie tilbud i mange år. Helseministerens pålegg ble møtt av psykiatriens museumvoktere med skarp kritikk. Dermed forsøkes «Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis» hindret. At langtidsmedisinering med psykofarmaka svekker «recovery» er blitt mainstream blant ledende forskere (4). Dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav (EMK Artikel 3: Forbud mor tortur) om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves.

Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":

"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.

Hvis det stemmer som Fylkesmannen skriver, at «dersom Fylkesmannen skal legge til grunn at ‘stor sannsynlighet’ innebærer et sannsynlighetskrav på 50 % eller høyere, vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis» kan ikke ombudsmannen se annet enn at dagens behandlingspraksis er ulovlig. Dersom dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis grunn til alvorlig bekymring.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."

Pasientorganisasjonenes og VGs krav om gransking førte ikke fram. Framfor å forsøke å skjule overgrepene må staten følge FNs komité mot tortur sin anbefaling å skolere helsepersonell i torturkonvensjonen (CAT/C/NOR/CO/6-7) og på sikt forby tvangsbehandling. Tvangsmedisinering er det svakeste ledd i tvangsregime og kan forbys først.

Høyt tvangsbruk og rettssikkerhetsmessig katastrofeområde

Norge har det høyeste bruk av tvang i Europa og krenker sine folkerettslige forpliktelser. Psykiatrien har sabotert pålegg om reduksjon av tvang i mer enn 15 år. Korrekt registrering av tvang er blitt sabotert i 10 år. Olavs hospital er verstingen med 9 av 10 beltelegginger ikke rapportert (VG 24.4.16). VGs innsyn i beltelegging viste at psykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16). Flere Stortingsrepresentanter var enig at det var VGs avsløringer som framtvang Stortingets behandling som er den alvorligste saken i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. VG har også avslørt misbruk av nødrett når det gjelder elektrosjokk. FNs torturtilsyn anbefaler forbud av tvang.

Resultatet av VGs innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller ble så langt bare Venstres «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk» ble vedtatt lagt til protokollen og at et 5 år gammelt utilstrekkelig lovforslag ble vedtatt og et tvangsutvalg nedsatt med utilstrekkelig mandat og sammensetning.

Hittil var det hovedsaklig enkeltpersoner som torte å beskrive de traumer påført gjennom psykiatrien som tortur. Nå er det landslederen av den største organisasjonen for Mental helse som tar bladet fra munnen: "I dagens Norge utføres rutinemessig tortur under påskudd av å være behandling. De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien" (Kronikk Aftenbladet 08.JUN.2017).

Selv om departementet har 30.11.2017 redegjørt for rettsreglene påstår legeforeningen at det "er så åpenbart at offentlighetsloven ikke kan legges til grunn at lovendring ikke burde være nødvendig" og presser departement til å nedsette en arbeidsgruppe med "juridisk streik": "Inntil slik foreligger vil Legeforeningen fraråde utlevering basert på departementets tolkning av offentlighetsloven". Lykkes denne arrogante maktbruk kan psykiatrien fortsette sine overgrep i det skjulte og pasientenes største håp om en human psykiatri ødelegges. Legeforening seiler under falsk flagg med påstand om å handle i interesse av pasientene. Anonymiteten er sikret ved lov. Fra et pasientsynsvinkel er det å forkludre saken å se tvangsprotokollene som del av pasientjournalen. Uavhengig av hvordan innsyn i pasientjournalen reguleres må innsyn i tvagsvedtak ifølge offl. § 2 b) forbli.

Helseminister mente først at åpenhet må tåles «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg» men ga så Helsedirektoratet et oppdrag å nedsette «en arbeidsgruppe for vurdering av innhold i pasientjournaler knyttet til offentlighetslovens virkeområde»

Riksrevisjonen avdekket 2017 store mangler i statens etterlevelse av offentlighetsloven. I Aftenposten skrev Harald Stanghelle 30. mai 2017: «Byråkrater som serielovbrytere». Men legeforeningen topper dette: Med boikott av innsyn forsøkes å presse fram en lovendring for å beskytte seg selv og så skjule seg bak at det er for pasientene.

Denne store samfunnsmessig betydning fremmes av offentlighetslovas formål å "styrkje informasjons-og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta". Men legeforeningen får støtte av Helsedirektoratet å svekke innsynsrettigheter.

Er tvang omsorg eller tortur?

Staten forsvarer tvang er «med å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av (5):

• Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."

• Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."

• The Committee on the Rights of Persons with Disabilities emphasizes full respect for legal capacity, the absolute prohibition of involuntary detention based on impairment and the elimination of forced treatment (see A/HRC/34/32)

• “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.»

• UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment/hospitalization, expressing “grave concern”, ref. UA Norway 1/2017 (14). Brevet er veldig sterkt på den øyeblikkelige plikten til å "avbryte disse praksisene" pga. konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og er basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og konvensjonen mot tortur (TK), i tillegg til CRPD selv. Det er viktig som en utvikling mot effektive rettsmidler, samt at det styrker tolkningen av SP, ØSK og TK i tråd med CRPD (17).

• Report of the Working Group on Arbitrary Detention on its visit to the United States of America. A/HRC/36/37/Add.2. “The persons are to be released if the grounds for hospitalization no longer exist. Involuntary institutionalization of persons with psychosocial disabilities and forced treatment is prohibited.”

Tvangsbehandling bør altså forbys ifølge FNs torturtilsyn. Helsedirektoratet tror på psykiatriens falske påstand at tvang er omsorg framfor pasientenes folkerettslige forankrete menneskerettigheter. Den for tortur nødvendige intensjonen dokumenteres i tvangsvedtakene med den diskriminerende begrunnelse «alvorlig sinnslidelse».

Tvangsmedisinering er ulovlig

Ketil Lund skriver i Tidsskrift av den Norske Legeforening Nr. 4, 16. februar 2017:

Dagens praksis med omfattende tvangsmedisinering av pasienter innen psykisk helsevern kan ut fra gjeldende kunnskapsgrunnlag ikke forsvares rettslig. Praksisen er i strid med loven og menneskerettighetene. For den psykisk syke pasienten er det en fundamental mangel på rettssikkerhet.

Se Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 (10). Her blir stort sett psykiatriens egen framstilling av kunnskapsgrunnlaget lagt til grunn:

• Effekt ved akutte psykotiske symptomer: «Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (NNT=Number Needed to Treat), er fra 5 til 10».

• Effekt av vedlikeholdsbehandling: En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske midler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.»

I Ketil Lund, professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet. Forbud mot tvangsmedisinering – en juridisk og medisinsk begrunnelse. Kritisk Juss nr 2/16. (12) blir i tillegg vist at det svake grunnlag holder ikke stand i en kritisk undersøkelse basert på vitenskapelige kriterier.

Antipsykotisk medisin (nevroleptika) er ansett som hjørnestein for både korttids behandling og vedlikeholdsbehandling av psykoser og schizofreni. Reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes bare for et lite mindretall (Leucht 2009: 1 av 6) i begynnelsen av psykosen. Tilbakefall hindres for et mindretall (reinnleggelse Leucht 2012: 1 av 5) men fører til avhengighet, dvs. skaper psykotiske symptomer ved seponering. Konklusjonene for videre forskning er "focus on outcomes of social participation and clarify the long-term morbidity and mortality".“… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years” (Leucht et al., 2012, p. 27).Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI ISBN 978-82-8121-958-8). Dermed er de effekter for et mindre antall pasienter ikke lengre gyldig etter 3 år og sannsynlighet for positive effekter er streng tatt null, basert på manglende evidens.

Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":

"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Hvis det stemmer som Fylkesmannen skriver, at «dersom Fylkesmannen skal legge til grunn at ‘stor sannsynlighet’ innebærer et sannsynlighetskrav på 50 % eller høyere, vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis» kan ikke ombudsmannen se annet enn at dagens behandlingspraksis er ulovlig. Dersom dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis grunn til alvorlig bekymring.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."

Folkerettslige forpliktelser

Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Grunnloven § 93: «Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»
"Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd." (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)

I kjølvannet av belteleggingsskandalen kom Prop.147 L (2015–2016) der ble ble lagt til grunn at
”Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

Dette styrker menneskerettighetene fordi traktatene og CRPD er eksplisitt inkludert.

At tvangsmedisinering tillates og FNs torturtilsyn ignoreres ga grunn til en bekymringmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (8) Den velmenende formynderstat legitimerer tortur med lover og manglende tilsyn. Vide skjønnmessige rammer blir utnyttet eksessivt pasientfiendtlig av psykiatrien. Stortinget svarer ikke på spørsmål «Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som ble foreslått av FNs torturtilsyn?» (9). Derfor må det antas at tvangsmedisinerigstortur vil fortsette framover og pressens innsyn forblir viktig. Stortinget som ansees som ombud svikter, da det igjen blir bare tomprat. Derfor må CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) følges med at pasientene selv er representert når innskrenkning av innsyn i slettete pasientjournaler utredes. Fravær av pasienter i arbeidsgruppen derfor gjorde at staten og psykiatrien kunne trumfe pasientenes kamp om et humant helsevern.

Norge ratifiserte konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som 130. stat i 2013. 92 stater har ratifisert individuell klageordning (2017), ikke Norge. Norge kom med konvensjonsstridige reservasjoner. Bare 12 stater i verden og ca. 6 stater i Europa har gjort slike reservasjoner. Oppfyllelse av CRPD forutsetter et paradigmeskifte, som 59 stater støtter. Norge er ikke med. CRPD Artikkel 15 omhandler «Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Den valgfrie protokollen til FNs konvensjon av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon) vedtatt 2002 har Norge som 68. stat med Prop. 159 L (2012–2013) 17.06.2013 inkorporert i sivilombudsmannsloven § 3a. Hvilken annen sivilisert stat har et slikt rulleblad?

Staten ignorerte lenge Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) oppfordringer med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».

5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støttet redusering og fjerning av tvang og krevte forgjeves handling uten å bli hørt. Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."

Pasientenes får liten støtte

LDO påpeker at «Noe av det vanskeligste i den norske likestillingsdebatten er å anerkjenne diskriminerings- og likestillingsutfordringene for mennesker med nedsatt (psykososial) funksjonsevne». Psykiatri framstår som et «rettssikkergetsmessig katastrofeområde» i VGs har avsløringer av ulovlig beltelegging.

At VG har avslørt ulovlig beltelegging og vist total svikt i det statlige tilsyn førte til mange positive resultater fra et pasientperspektiv. Dette kastet lys på forholdene og ga håp til mange fortvilte pasienter. For å skjule slik tvangsbruk i framtiden har legeforening foreslått å endre offentlighetsloven og regjeringen gir muligens etter psykiatriens ønske og svikter pasienter som har vært utsatt for overgrep: «Legeforeningen er bekymret for at taushetsplikten ikke blir overholdt godt nok ved utlevering av opplysninger fra tvangsprotokollene, og at regjeringen av den grunn har bedt Helsedirektoratet om å sette ned en arbeidsgruppe». Arbeidsgruppens mandat er å "vurdere om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av offentlighetsloven eller ikke." Frist for levering av betenkningen utsettes er 30. mai 2017. Bent Høies talte for døve ører i sykehustalen: – «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg». Danser han nå igjen etter legenes pipe når det gjelder taushet?

Psykiatrien har sabotert 15 år med planer og strategier å redusere tvang i psykiatrien, steg en tredjedel i de siste 15 år. Politikernes avmektige prat om pasientenes verdighet ble ignorert. Norge hold seg på tvangstoppen i Europa. I 10 år ble pålitelig innrapportering av tvang sabotert og nå kom som svar krav på å innskrenke innsyn i offentlighetsloven. Pasientrepresentanter er ikke med i arbeidsgruppen som vurderer å forandre offentlighetsloven.

Likestillings- og diskrimineringsombud ble lokal CRPD tilsyn og skriver i sin rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 2015:

1.2. Fravær av makt og involvering

Deltagelse og likestilling er et velbrukt mantra i norsk offentlighet, men kommer sjelden inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak.

CRPD krever at personer med nedsatt funksjonsevne involveres i prosesser som fører fram til utforming av lovgivning, politikk og forvaltningspraksis for å sikre at konvensjonen blir oppfylt. Dette inkluderer prosesser som fører fram til beslutninger som berører personer med nedsatt funksjonsevne direkte.

Staten skriver i sin rapport til CRPD-komiteen: «Brukermedvirkning er også et sentralt element i politikken.»

Det vises til LDOs «Innspill til lovutvalg - psykisk helsevern» 16/1052- 1- INTH datert 18.5.16 der det gjøres forslag til bl. a. navngitte brukerrepresentanter for tvangslovutvalget. Videre refereres til LDOs brev «Nytt offentlig utvalg om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming» 14/1911- 1- EKN datert 06.10.2014 der tilsynsansvaret ivaretas med å foreslå at departementet «på nytt gjennomgår utvalgets sammensetning» for å få utviklingshemmede og deres organisasjoner med. Sunniva Ørstavik kommenterte det 6. november 2014 slik: Ingenting om oss uten oss. «(Utelukkelse fra utvalg) er også dumt og uklokt fordi politikken treffer dårligere. Du kan ikke drive politikkutvikling for dem. Du må gjøre det med dem.

Vil forandringene i Lov om psykisk helsevern og tvangslovutvalget løse problemene?

Det var først da VG avslørte ulovlige overgrep angående beltelegging og dermed avslørte at tvangspsykiatri er et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde at regjeringen ble tvunget å gjøre noe:

Først foreslo Venstre med god grunn i Dokument 8:90 S (2015-2016) et «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk». Ruth Grung (A) stilte 13.6.2016 skriftlig spørsmål om tvang i psykiatrien.

Så fremmet Helsedepartementet 2 saker en som vil endre lov om psykisk helsevern og oppnevning av et tvangsutvalg:

• 17.6.2016: Prop. 147 L (2015–2016): "Endringer i psykisk helsevernloven". Ikke pynt på tvang, fjern diskriminerende tvang. Lovvedtak 50 (2016–2017) ble gjort 19.1.17

• 17.6.2016: Nedsettelse av tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang

Men Prop. 147 L (2015–2016) er bygget på det for lengst utdaterte Paulsrud utvalget og tillater fremdeles skjønnbasert tvang. Tvangsutvalgets mandat er uten vedlikeholdsmedisinering og sammensetning tilsier at tvangen vil ikke gå ned vesentlig, f. eks. er forbud mot tvangsmedisinering veldig usannsynlig.

Stortinget vedtok 14.2.17 Venstres forslag «vedlegges protokollen». "Forslaget om ei offentlig gransking har fått støtte frå Likestillings- og diskrimineringsombudet, frå professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitet i Bergen og frå leiaren av menneskerettsutvalet til Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen. Sivilombodsmannen, Aage Thor Falkanger, uttalte òg til VG den 21. november 2016 at han er bekymra for rettstryggleiken til psykiatriske pasientar." Men pasientorganisasjonenes krav om gransking ble bare støttet av Senterpartiet og SV og nedstemt. Mange talere var enig at det var VGs avsløringer som satt igang denne saken som er den alvorligste i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. Men Stortinget hold seg til det som ble gjort før i alle år: Bare part ikke konkret hjelp til pasientene utover det regjeringen bestemmer.

Legeforening ønsker å hindre at pressen i framtiden kan sørge for at pasientenes sak kan fremmes. Argument av at det skjer for å ta hensyn til pasientenes personvern er søkt. Derfor ble legeforeningen oppfordret å avslutte streiken mot offentlighetsloven (2).

Det er realistisk å forby tvangsmedisinering

Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept". Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering (10).

Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Zinkels egen sykehus i Heidenheim ble bare 0,03 % av pasientene tvangsmedisinert. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF A26086 ISBN 978‐82‐14‐05679‐2). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

Hvis pasientene skulle miste støtten med pressens innsynsrett, som var den eneste virksomme støtte, hva annet enn FN forblir da?

Er FN den eneste som virkelig lytter til pasientene?

Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.” Justisdepartementet fikk et innspill: "FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse bør forbys ifølge FNs torturtilsyn", der et utkast til en rapport på engelsk til FN er vedlagt (11).

Konklusjon: Alle har plikter, derfor må jeg handle selv

Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har det «enkelte menneske (...) plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører». Det er pasientene selv som kan og må kjempe for sin helse og frihet.

Det var nytteløst 2015 først å oppfordre til å lytte til FN. 2016 kom derfor en bekymringsmelding og så oppfordring til den velmenende formynderstat å slutte å legitimere tortur. Allikevel fortsatte Helsedepartementet sin Don Quijote kamp mot menneskerettigheter for personer med nedsatt psykososial funksjonsevne støttet av “Sancho Panza” Aslak Syse. Resultatet ble en kampanje avskaff tortur i psykiatrien. Regjeringen ignorerer FNs appeller å slutte “øyeblikkelig” med tvungen “behandling” basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (CCPR), konvensjonen mot tortur (CAT), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) og konvensjonen om rettigheter til funksjonshemmede (CRPD). Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg også reservert meg mot behandling i St. Olavs torturhospital, sedering og tvang. Som min advokat har jeg satt opp Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. Dr. Martin Zinkler, overlege i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang bruker ikke tvang og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig. Kampanjen «Stop Torture in Psychiatry in Norway» ble startet. I tillegg rapporteres Norge inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur med forslag å dømme Norge som “human rights criminal” og at støttespillere av denne kriminaliteten høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen og rettslært Aslak Syse skal skoleres i torturkonvensjonen.

Klager mot tvang ifølge tvl. kap. 36 kan ikke ta opp menneskerettsbrudd (Rt. 2011 s. 1666) og erstatning. Staten kan når som helst avslutte saken med å utskrive pasienten. Pasienten møter av regjeringen oppnevnte dommere innstilt av et utvalg oppnevnt av regjeringen og under tilsyn av et utvalg oppnevnt av regjeringen som følger som regel regjeringsadvokatens påstand som støtter seg på en psykiater med vrangforestillingen at tvang er nødvendig. Pasienter som klager med vanlig søksmål (ikke tvl. kap. 36) mot staten kan ta opp menneskerettsbrudd og erstatning men vil i tilfelle tap påføres astronomiske kostnader. Derfor er rettssikkerheten i realiteten fraværende for pasienter som ble krenket. Helsetjenesten kan fortsette sine overgrep.

Demokrati er flertallstyret som respekterer (individuelle) menneskerettighetene. Her er det et flertallstyret uten respekt for individuelle menneskerettighetene av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse. Vil Sivilombudsmannen bidra at det nåværende flertallsdiktatur av de friske over de psykisk syke vil utvikles til et demokrati med respekt for mindretallets menneskerettigheter? (dvs. det kom etterhvert et positivt svar til forslaget: «Tvangsmedisineringstortur: Sivilombudsmannen kan bidra å forbedre statens ruinerte anseelse angående etterlevelse av nasjonal regelverk i lys av menneskerettsrettslige folkerettslige forpliktelser.») Vil Tvangslovutvalget løse problemet?: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang: Fra flertallsdiktatur til demokrati som respekterer menneskerettighetene?

Thorbjørn Jagland hadde som utenriksminister i år 2000 den visjonære ide at også psykiatriske pasienter skulle få menneskerettighetene sine oppfylt («Målet er å redusere bruken av tvang»). Norge kan bli «et fyrverkeri for menneskerettigheter» ved å forby tvang i psykiatrien.

Mvh

Walter Keim

Oppfølging:

• 25.3.19: Einar Jetne: Vi treng ny Lundkommisjon

• 31.5.19: Det refereres til Aftenposten 27.5.19 der Helsedirektør Guldvog tilslutter seg psykiatriens fornektelse av kunnskap, Helsedirektoratets formidling av feilinformasjon og legitimerer praksis av ulovlig tvangsmedisinering som er i et spenningsforhold til tortur. Derfor skal her pasientenes erfaringer og lidelser formidles og hvordan det kan løses.

Vedlegg:

1. Dagens Medisin 24.9.17. ANTIPSYKOTISK MEDISIN: Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (dvs. ca. 40%) (ca. 40% mer sykdom/uføretrygd) https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/

2. 25.9.2017. Innspill til legeforeningen: «Takk til VG, NP og NR. Legeforeningen oppfordres å avslutte streiken mot offl. § 2 b)» http://wkeim.bplaced.net/files/betenkning-legeforening.html

3. Åpent brev til Folkehelseinstituttet 23. August 2017: Langtidsbruk av antipsykotika reduserer «recovery» for ca. 40 % av pasientene og ca. 40% økning av uføretrygd/sykdom http://wkeim.bplaced.net/files/svar-recovery-uv.html

4. Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger: http://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Tvang-i-psykisk-helsevern.pdf

5. Åpent brev til Tor K Larsen: Ulovlig, menneskerettskrenkende tvangsmedisinering, som bør forbys ifølge FNs torturtilsyn må og kan forbys: http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_tortur2.html

6. Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://wkeim.bplaced.net/files/FN_tvang.html , http://wkeim.bplaced.net/files/UN_coercion.html

7. Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_kunnskap.html

8. Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Solberg.html

9. Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som foreslås forbudt av FNs torturtilsyn? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Stortinget6.html

10. Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0

11. Innspill FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er tortur: http://wkeim.bplaced.net/files/FN-SP-rapport.html

12. Ketil Lund, professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet. Forbud mot tvangsmedisinering – en juridisk og medisinsk begrunnelse. Kritisk Juss nr 2/16. http://icj.no/?p=1102

13. Does long term use of psychiatric drugs cause more harm than good?
    Yes - Peter C Gøtzsche:
    Psychiatric drugs are responsible for the deaths of more than half a million people aged 65 and older each year in the Western world, as I show below. Their benefits would need to be colossal to justify this, but they are minimal. Overstated benefits and understated deaths https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4707562/

14. Prof Peter Gøtzsche: ‘Psychiatric drugs… third major killer after heart disease and cancer’ http://cepuk.org/2015/09/15/daily-mail-psychiatric-drugs-third-major-killer-heart-disease-cancer-says-prof-peter-gotzsche/

15. Robert Whitaker. Harrow + Wunderink + Open Dialogue = An Evidence-based Mandate for A New Standard of Care https://www.madinamerica.com/2013/07/harrow-wunkerlink-open-dialogue-an-evidence-based-mandate-for-a-new-standard-of-care/ (ref. Harrow, M. & Jobe, T.H. (2007), Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012), Jaakko Seikkul et al. 2011)

16. Jaakko Seikkula , Birgitta Alakare & Jukka Aaltonen.Journal. Psychosis> Psychological, Social and Integrative Approaches. Volume 3, 2011 - Issue 3 The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819

17. 30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955

18. Dagens Medisin. ANTIPSYKOTISK MEDISIN. Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (40%) (papir utgave: side 32, side 33). https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/

Results of long-term use of antipsychotic drugs: