Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?
"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application." Special Rapporteur on Torture 4. mars 2013
Til Høring - oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget. Kopi: Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Sivilombudsmann (SOM) og Norsk senter for menneskerettigheter, Tvangsforsk, pasientorgnisasjoener
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har send ut en Høring - oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget som er i strid med internasjonale forpliktelser og pasienters helse (WHO, Open dialogue, BET). 2 årtier med sabotasje av tvangsreduksjon blir belønnet med nedsatt sannsynlighet for tvangsmedisinering og skjønnsmessige bestemmelser som åpner for fortsettelse av for høyt tvangsbruk som skader helsen.
Det tas utgangspunkt i mandatet til Tvangslovutvalget: Utvalget skal også utrede forholdet til våre internasjonale forpliktelser ... og behov for endringer i regelverket for å imøtekomme disse forpliktelsene... Det nye regelverket skal støtte opp under regjeringens mål om å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste.
EMKs Artikkel 5 om frihetsbegrensning med sinnslidelse («unsound mind») er fra 1950, diskriminerende og åpenbart i motsetning til bl. a. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fra 2006. Slik motstrid løses med Lex specialis og Lex posterior som begge gir CRPD forrang. EMK fra 1950 sikrer minimumsrettigheter for borgerne mot staten. Ifølge EMK Art 53 skal EMK ikke brukes å innskrenke rettigheter. Det er et misbruk å bruke EMK når det finnes andre konvensjoner f. eks. CRPD som sikrer sterkere rettigheter mot diskriminerende tvang.
CRPD-komiteen, har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, se FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.
Nedsettelse av kravet til alminnelig sannsynlighet for «helbredelse eller vesentlig bedring» er i et spenningsforhold til tortur og er i strid med WHOs forslag om tvangsfri behandling. Sivilombudsmannen uttaler i sin høringsuttalelse til NOU 2019:14: «Ombudsmannen mener at et senket prognosekrav fremstår problematisk ut fra myndighetenes plikt til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling og ut fra vurderinger av forholdsmessighet.
Stortinget har støttet «riktig rettsanvendelse» angående tvangsmedisinering dvs. støttet kravet «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring».
Innhold
Internasjonale forpliktelser blir krenket
Forsvar av kravet til «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring»
Basal eksponeringsterapi(BET) helbreder «behandlingsresistente» pasienter uten tvang
Reduksjon av tvang ble sabotert i 2 årtier
Tvangslover i andre europeiske land
Pasienter er imot overmedisinering
Medisinering fremmer ikke recovery, symptomlindering er liten
Tilfriskning mulig med mindre medisinering
FNs rapporteur for rett til helse og WHO tar til orde for radikale forandringer
Forbud av tvangsmedisinering er realistisk
Konklusjon
EMKs Artikkel 5 om frihetsbegrensning med sinnslidelse («unsound mind») er fra 1950 diskriminerende og åpenbart i motsetning til bl. a. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fra 2006. Slik motstrid løses med Lex specialis og Lex posterior som begge gir CRPD forrang.
Det er et flertall i Stortinget å kooperere CRPD i menneskerettsloven.
CRPD-komiteen, har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, se FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the Right to Health datert 30. januar 2017 (ref. UA Norway 1/2017) er ignorert. Konvensjonene FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs Torturkonvensjon (TK), FNs konvensjon om økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK) og CRPD pålegger en øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å avslutte denne praksis med tvang. Deltagelsen av FNs rapporteur for rett til helse tilsier at tvangsfrihet er helsefremmende.
Videre skriver FNs rapporteur for rett til helse 10.10.2015: «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted.»
EMK fra 1950 sikrer minimumsrettigheter for borgerne mot staten. EMK Art 53: Sikring av eksisterende menneskerettigheter understreker at «Intet i denne konvensjon skal bli tolket slik at det begrenser eller fraviker noen av de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som måtte være sikret ved noen høy Kontraherende Parts lover eller ved noen andre avtaler den er part i.» Derfor er det et åpenbart misbruk at utvalgets flertall bruker EMD rettspraksis («EMDs praksis også her være retningsgivende») for å svekke interpretasjon av Grunnloven og se bort fra internasjonale folkerettslige forpliktelser.
FNs menneskerettigheter støtter dissensen. HODs høringsforslag krenker Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser med at CRPD, TK og ØSK nedgraderes med misbruk av EMK i denne kontekst å foreslå lover.
Nedsettelse av kravet til respons fra «stor sannsynlighet» til alminnelig sannsynlighetsovervekt for «helbredelse eller vesentlig bedring» krenker både nasjonale og internasjonale menneskerettigheter.
Det er derfor feil at utvalget tar hensyn til psykiatriens endringsresistens på tross av manglende kunnskapsgrunnlag:
«Utvalgets flertall ... har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene for å unngå alvorlige konse#kvenser for så vel pasienter som pårørende. Dette er ikke mulig å få til på kort sikt»
I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 der «Departementet (var...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Sivilombudsmannen uttaler i sin høringsuttalelse til NOU 2019:14: «Ombudsmannen mener at et senket prognosekrav fremstår problematisk ut fra myndighetenes plikt til å forebygge tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling og ut fra vurderinger av forholdsmessighet. På bakgrunn av det kunnskapsgrunnlaget som presenteres i utredningen, er det også uklart om et senket prognosekrav om alminnelig sannsynlighetsovervekt lar seg oppfylle i praksis». Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.»
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at FNs torturkonvensjon slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes. Som følge av at Norge har sluttet seg til konvensjonen, er vi forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Innst. 325 S (2019-2020).
«Komiteen forutsetter at Fylkesmennenes praksis (angående tvangsmedisinering) følger riktig rettsanvendelse etter gjeldende psykisk helsevernlov, og ber regjeringen følge opp saken særskilt.» Kontroll- og konstitusjonskomiteen» Innst. 329 S (2019-2020).
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen har gitt en rekke høringsuttalelser som ledd i forebyggingsarbeidet. I 2019 gjaldt uttalelsene tvangsbruk i barnevernsinstitusjon, ... og innspill til forslag om felles regler for tvang i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ser positivt på at forebyggingsarbeidet også inkluderer høringsinnspill til utformingen av lovverk, regler og retningslinjer, og mener at Sivilombudsmannens høringsinnspill skal vektlegges. Kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. 325 S (2019-2020).
CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, se FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.
The Committee on the Rights of Persons with Disabilities emphasizes full respect for legal capacity, the absolute prohibition of involuntary detention based on impairment and the elimination of forced treatment (see A/HRC/34/32).
Utvalget konstaterer: «(F)år det at for å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring, kompetanse og konkrete endringer på et overordnet og organisatorisk nivå»
Men Helsedepartementet og tvangslovutvalget selv har ignorert å nevne erfaringene av Basal eksponeringsterapi (BET) som har lyktes helt å fjerne tvang.
«Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.» «Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Dette er en påstand som mange vil fnyse av. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) vi trenger 30-40 % færre personale og vi har også data på at implementering av KYR reduserer det generelle sykefraværet.» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).
Number Needed to Treat (NNT) er antall pasienter som må behandles for å hjelpe en pasient. For god akutt symptomreduksjon er det NNT 11 med nevroleptika (Leucht et al. 2017) og NNT 1,8 med BET for Global Assessment of Functioning. Selv om begge resultatene er usikker er forskjellen dramatisk og BET forbedring av fungering mer relevant i lys av opptrappingsplanen.
Komplementær ytre regulering (KYR) prosjektet som er en del av Basal ekspoperingsterapi viste 99 % nedgang av tvangstiltak. Dermed unngås traumatisering gjennom tvang.
Norsk psykiatrisk forening har i sin strategi om reduksjon av tvang ignorert BET og dokumenterer sin uvilje.
Psykiaternes polemikk mot BET er pinlig lesning.
Psykiatrien har sabotert tverrpolitisk lovpålagt reduksjon av tvang i 20 år, bl. a. med ulovlig tvangsmedisinering men blir nå «belønnet» med at ulovlig tvangsmedisinering forsøkes gjort lovlig med nedsetting av kravet til stor sannsynlighet på tross av Sivilombudsmannens innsigelse om risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling.
Tvangsinnleggelsene steg fra 2001 til 2020 med ca. 50% fra 5719 til 8682. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.
Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.
96% pasienter under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert..
Alternativer til å bruk tvang, blant annet legemiddelfri behandling ble pålagt allerede 19.3.2010, men er ignorert og innføring av bare 60 medisinfrie av ca, 4000 senger 2015 motarbeidet med polemikk.
På basis av at Norge har mest tvang i Europa er det pinlig å lese psykiatriens polemikken mot tvangsreduksjon i høringsuttalelsene som er pasient- og menneskerettsfiendtlig.
I 33 av 40 europeiske stater er det en domstol som avgjør tvangsinnleggelser (Wassermann et al. 2020). Bare i 6 land deriblant Norge er tvangsinnleggelse en klinisk avgjørelse. Bare 18% er relatert til helse/behandlingbehov.
4 europeiske stater har bare fare som kriterium allerede 2004 (Helsedirektoratet IS-2314, 2015).
Finland, Island, Nederland og Frankrike hadde 2012 ingen anledning for tvangsmedisinering i lange perioder (Helsedirektoratet IS-2314, 2015).
Norge topper blant OECD-land som inngår i undersøkelsen av mennesker med psykiske helseutfordringer, både blant andelen som er utenfor arbeidslivet, og når det gjelder for tidlig død (mennesker med schizofreni- eller bipolar lidelse diagnose)
Norge har høyeste dødelighet av alle OECD-land når det gjelder diagnoser schizofreni og bipolar lidelse i tidsrommet 2015-2017.
Norge har flest utenfor arbeidslivet blant alle OECD-land.
At Norge er på tvangstoppen i Europa korrelerer ikke med bedre helse.
Recovery er målet i opptrappingsplanen og prinsipp for god praksis i retningslinjene. Ifølge Jaaskelainen et al., 2013 gikk recovery ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995, dvs. et fiasko. Allikevel desinformerer Wenche ten Velden Hegelstad og påsto «Tilfriskningsraten er dramatisk bedret etter at vi fikk antipsykotiske medisiner». Professor Ingrid Melle utelater tidsrommet 1935 til 1955 for å manipulere det slik at antipsykotika får feilaktig æren for framskritt og retter ikke opp feilen.
God symptomreduksjon for akutt effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Beskyttelse mot «tilbakefall» for en tredel (Leucht et al, 2012), omfatter også seponeringseffekt. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015).
Psykiatrisk praksis har blitt ledet av Jan Ivar Røssbergs kunnskapsresistente pseudovitenskapelige eventyrfortellinger at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), og «revolusjon i behandling» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, stilt forskning på hodet og motstand mot nødvendige forbedringer.
På tross av denne feilinformasjon lar pasientene ikke lure seg og «opp til 93%» slutter hvis dem har mulighet til det, pga. liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger. Behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» (FHI rapport 8-2009). Med hjelp av tvangsmedisinering blir det – på tross av motstand – oppnådd at nesten alle medisineres-
Nevroleptika brukes som symptomlindring og det påstås ofte at symptomlindring fremmer for at pasienten blir mer tilgjengelig for psykososiale behandling. Men det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2009 PORT Treatment Recommendations). Tvert imot: viser Basal eksponeringsterapi (BET): «Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.»
For pasientene er kontakt med påståelige behandlere som tror på Bjørnestad og Hegelstad plagsom og fører til konflikter.
“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).
Både Paulsrudutvalget, NOU2019:14 og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 8.7.21) slår fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig. Men en nedsettelse av kravet til sannsynlighet er i et spenningsforhold til forpliktelsen å forebygge tortur.
Med antipsykotika oppnår 9% av pasientene god akutt symptomreduskjon. Da 94% (kilder) opplever bivirkninger og «opp til 93%» av pasientene slutter med antipsykotika. Psykiatrisk praksis har blitt ledet av den kunnskapsresistente psykiatriske maktelite som tror at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), «revolusjon i behandling», «Tilfriskningsraten er dramatisk bedret etter at vi fikk antipsykotiske medisiner» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer. Recovery gikk ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995. Medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering er resultatet.
Det henvises til Helsedirektoratets arbeid med en revisjon av retningslinjens kapittel om behandling med antipsykotiske legemidler angående forslag av LDO, NIM og Sivilmombudsmannens å avklare kunnskapsgrunnlaget.
Målet om recovery ble ikke fulgt opp. Reduksjon av tvangsbehandling og dermed nedbygging av overmedisinering kunne halvere kostnadene (Open dialogue, BET) og dermed gjøre det mulig å behandle ca, dobbelt så mange. HOD gir etter psykiatriens endringsresistens på bekostning av pasienters tilfriskning.
Det er underlig at Basal eksponeringsterapi (BET) som oppnår opphør av tvang og tilfriskning av «behandlingsresistente» pasienter har blitt ignorert av psykiatrien, kritikkverdig at tvangslovutvalget overså BET og skandaløs at HODs byråkrater ikke retter opp feilen og ikke nevner BET selv om både WHO og Europarådet anser BET som forbildet,
Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Denne registerstudie beskriver fakta/realitet i Finland. Drastisk reduksjon av nevroleptika bruken gir bedre behandlingsresultater.
I 2017 kom FNs spesialrapportør på helserett, Dr. Dainius Pūras, med rapporten “Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health”, til Menneskerettighetsrådet. Det etterlysest radikale endringer i behandlinga i psykisk helsefeltet. Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykka.
De tre største hindringer for reform er:
den dominerende biomedisinske tilnærminga,
maktbalanser; legen bestemmer ensidig hva behandling som er best for mennesket som søker hjelp, og
feil og mangler, både i kunnskapsgrunnlag og forsking, med tette band til legemiddelindustrien.
Det må til ei skifte, til ei mer heilhetlig, human tilnærming, der det blir sett til andre stader i verda: der mennesket kan bli og blir friske, selv av de mest alvorlege psykiske helsetilstandene, og kan leve sitt liv rikt og til det fulle deretter.
«Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).
WHO følgte opp med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care:
“This comprehensive new guidance provides a strong argument for a much faster transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication to manage symptoms of mental health conditions, to a more holistic approach that takes into account the specific circumstances and wishes of the individual and offers a variety of approaches for treatment and support,” said Dr Michelle Funk of the Department of Mental Health and Substance Use, who led the development of the guidance.
Modellprogrammer som nevnes er f. eks.: Open dialogue, Basal eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Soteria Berne.
Europarådet fremmer "Good practices in the Council of Europe to promote Voluntary Measures in Mental Health Services": «reduce, prevent or even eliminate coercive practices in mental health settings» med Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi og Safewards som forbilder.
Cooper et al. 2021: Opinion Piece: The case for establishing a minimal medication alternative for psychosis and schizophrenia:
We recommend that healthcare providers should be encouraged to develop a psychosocial treatment package for people with psychosis or schizophrenia that provides a realistic possibility of minimising antipsychotic exposure.
Good practices for reducing and preventing coercion in mental health settings in the Council of Europe: Hospital-based initiatives BET, Community-Based Initiatives (Open dialogue), ‘Hybrid’ Approaches in Policy and Programming
OpenExcellence gir evidensen for REVOLUTIONARY MOVEMENTS in Mental Health Care.
There is something fundamentally wrong with our current mental health care system. Mental health care as we know it is failing people worldwide. Medications are over-prescribed, people are forced into treatment without their consent, and many end up hopelessly lost within the system.
Fem tiltak som vi støtter gjør virkelig fremgang mot å skape psykisk helsevern som fungerer:
Open dialogue
Hearing voices
Peer support
Crises respites
Describing
På tross av feilinformasjon pasientene får slutter «opp til 93%» og forsøker dermed gi et bidrag til egen helse. Dessverre lar både Helsedirektoratet og delvis FHI lure seg og støtter ikke en nødvendig revolusjon, men legitimerer den nåværende overmedisinering av for mange i for lang tid med for høye doser.
«Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience» viser at det er mulig å forby tvang. Etter at strengere tvangslover ble vedtatt viste det seg at tvangsmedisinering var gått ned ca. 90% og brukes nå sjelden. Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før.
I 2019 det var 7 av 100 000 tvangsmedisinert i den tyske delstat Baden-Württemberg (Flammer et al. 2019), men det var 46 av 100 000 i Norge (Tvangsforsk 2018).
Noen sykehus benyttet forbudstiden til å omlegge praksis helt med å skolere personell. Heidenheim klinikk som WHO angir som forbilde har sluttet helt med tvangsmedisinering og «Overlegen ...krever slutt med tvang i psykiatrien». Han fikk kritikk fra kolleger og forsvarer ideen om en psykiatri uten tvang: Coping with Criticism and Embracing Change—Further Reflexions on the Debate on a Mental Health Care System without Coercion.
Reduksjon av tvang er mulig hvis viljen er til stede. Men når viljen mangler som i Norsk psykiatri i 20 år er fjerning av hjemmel til tvangsmedisinering løsningen
Norsk psykiatris tvangsbruk er på Europatoppen. Selv om reduksjon av tvang kan oppnås hvis viljen er til stede og fremmer recovery ble reduksjon sabotert av psykiatrisk praksis i 2 årtier. Helsedirektoratet har hindret reduksjon av tvangsmedisineringen. Helsedepartementet støtter opp om sabotasjen med å misbruke EMK og EMDs rettspraksis til å sette CRPD og ØSK til side og å legitimere for høy menneskerettskrenkende tvang. Derfor er det viktig med en streng lov uten skjønnspregete begreper som sikrer menneskerettigheten bedre.
UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the Right to Health sin appell å slutte med tvang øyeblikkelig blir underslått. Lidende er mange de pasientene som blir påtvunget antipsykotika og kronifisert gjennom langvarig overmedisinering med tvang. En nødvendig omlegging av behandling blir hindret fordi psykiatriske myter blir lagt til grunn. Menneskerettskrenkelsene og tilsidesettelse av pasienters helse er uforenlig med målet om pasientenes helsetjeneste. Det er en videreføring av psykiaternes dominans.
Nedsettelse av kravet til respons fra «stor sannsynlighet» til alminnelig sannsynlighetsovervekt for «helbredelse eller vesentlig bedring» krenker både nasjonale og internasjonale menneskerettigheter.
Slik faglig lavmål lever ikke opp til «strengt fagliglighet» og krenker “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”. Psykiatrien forblir akterutseilt.
Rindal, 4.11.2021
Walter Keim
PS: Både Paulsrudutvalget, NOU2019:14 og HOD slår fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig: «En lavere terskel ved førstegangsbruk er etter departementets syn nødvendig fordi det ellers i praksis vil være umulig å starte tvangsmedisinering av pasienter som ikke har vært behandlet tidligere.»
Kvittering, Andre høringsuttalelser NOU 2019/14: ICJ, LDO, WSO, NIM
Oppfølging: Sivilombudet 5.11.21: «Dersom departementet mener at dagens praksis ved førstegangsmedisinering i realiteten er ulovlig, bør departementet snarest iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at den ulovlige praksisen opphører og blir brakt i overensstemmelse med nasjonal rett og menneskerettslige krav.» Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering.
Vedlegg:
Høring NOU 2019:14 tvangsbegrensningsloven: Brukernes helsetjeneste og å fjerne diskriminerende tvang iht. til Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser ble ikke oppnådd men fortsatt fravær av forebygging mot tortur legitimert
Innspill til tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang 23.6.16
Innspill til tvangslovutvalget: Fra flertallsdiktatur til demokrati som respekterer menneskerettighetene? 13.10.17.
Kopi til tvangslovutvalget 20.5.19: Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som fremmer uhelse
