(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier. Smedslund, Stoltenberg Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729

Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on CRPD and the UN Special Rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017)

Loven, lovforarbeidene og Sivilombudsmannen om tvangsmedisinering

Lov om psykisk helsevern § 4-4.Vilkår for vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke: «Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.»

EMD Herczegfalvy mot Østerrike, 31. august 1992 uttalte at sinnslidendes underlegenhet og makteløshet gir grunn til særlig årvåkenhet for å kontrollere om den medisinske behandlingen er i samsvar med art. 3 og slo fast at EMD art. 5 og 10 ble krenket.

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

I § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige. Det er lett å redusere tvang bare viljen er til stede. At antall tvangsinnleggelse varierer fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere uten at tvangssreduserende tiltak gjøres er lovstridig.

Departementet ga i Ot.prp. nr. 11 (1998 – 1999), kapittel 8.4.5.2 uttrykk for at «[b]ehandlingstiltak som har usikker virkning (…) skal ikke kunne brukes som tvangsbehandlingstiltak».

26.5.2017 ble det forerslått: “Undersøkelser av eget tiltak av Fylkeslegenes praksis når det gjelder tvangsmedisinering på basis av Sivilombudsmannens menneskerettsrettslige forpliktelser”. SOM opplyste å ha en sak gående angående tvangsmedisinering.

Det refereres til Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":

"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."

Hvor stor er effektene av nevroleptika ifølge forskning angående sannsynlighet og størrelsen av symptomreduksjonen? Hvor mange rammes av bivirkninger? Medisinfri behandling er anbefalt i retningslinjene men samme evidensstyrke som antipsykotika, har større effekt og færre bivirkninger enn nevroleptika dvs. medisinfri behandling er forsvarlig som alternative for ulovlig tvangsmedisinering.

Se også SOMs uttalelse 18.12.2018 (2017/543) «Tvangsmedisinering – særlig om kravet til «stor sannsynlighet» for positiv effekt»,

Behandlere forsvarer tvangsmedisiering med «at personalet ga uttrykk for å ha kommet til «veis ende» med tanke på å oppnå bedring uten hjelp av antipsykotika». Kravet til stor sannsynlighet «frarøver pasienter en mulighet til behandling som kan være av avgjørende betydning for deres bedring». Hva er sannsynligheten for «vesentlig effekt» av antipsykotika og medisinfri behandling?

Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, brukte knep, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen for revidering av retningslinjene som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt først 2021 og var planlagt sluttført desember 2021. Etter at Helsedepartementet har 2021 også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.

I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. mer enn 70% blir medisinert uten nytte. Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Tvangsmedisinering steg fra 40 til 70 per 100 000 innbyggere fra 2017 til 2021. Det er mer enn en tredel av de tvangsinnlagte.

Psykiatrien går glipp av at paradigmeskifte med å utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.



Innhold

Loven, lovforarbeidene og Sivilombudsmannen om tvangsmedisinering 1

Domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak er i praksis avskåret

Spenningsforhold til tortur og umenneskelig behandling 2

Pasienters syn på tvangsmedisinering i et spenningsforhold til tortur 2

Paradigmeskiftets muligheter å behandle 4 ganger så mange

Stortingets mål om torturfrihet ikke fulgt opp

Helsedirektoratets saksbehandling saboterte reduksjon av tvangsmedisinering

Effekt førstegangspsykose

Oversikt akutt symptomreduksjon nevroleptika: kilder, årstall og effekter 3

Hvor mange medisineres? 3

Forbud av tvangsmedisinering er realistisk og fornuftig 4

Ingen evidens for langtidseffekt 4

Bivirkninger svekker effektene 4

Hjelper tvang? 5

Pasienters traumatisering 5

Pasienters reaksjon på dagens over- og feilmedisinering 6

Reservasjon mot tvang

Behandlernes reaksjon 7

Kritikk av effektstudiene 7

Negativ evidens for langtidsmedisinering og helseskade

Helsegevinster med redusert medisinering

Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering med fornektelse av evidens av medisinfri behandling 8

Tvang krenker folkerettslige forpliktelser 8

Tvangsmedisinering støtter opp om psykiatriens myter 10

Hvilke spørsmål kan oppklare mytene 11

Evidens for medikamentfri behandling

Behov for medisinfri behandling

Konklusjon 12



Spenningsforhold til tortur og umenneskelig behandling

I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen (5) opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”. Dette ble også tatt opp av Sivilombudsmannen i årsmelding for 2019 om forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved frihetsberøvelse (Dokument 4:1 (2019–2020), men ellers er tvangsmedisinering lite omtalt og vektlagt mindre enn før.

CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, se FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.

I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) heter det «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). I phvl § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.»

Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.»

Domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak er i praksis avskåret

I mange land i Europa er grunnlaget bruk av tvang en domstolavgjørelse. I Finland, Island, Nederland og Frankrike var det allerede 2015 ingen hjemmel for tvangsmedisinering i lang tid.

Aage Thor Falkanger uttalte i en artikkel fra 2017 (Psykisk helsevern og tvangsmedisinering, Lov og rett 05/2017 (Volum 56)) at «… domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak i praksis er avskåret».

Paulsrud-utvalget NOU 2011: 9 uttaler at hovedproblemet med gjeldene rett (phvl. § 4-4) er at «... lovens strenge materielle krav ikke har blitt fulgt i praksis».Det mange personer som er blitt tvangsbehandlet uten hjemmel til det, og uten mulighet til domstolsprøving:

Den eneste vei som står åpen for pasienten, er for egen regning å anlegge ordinært søksmål om gyldigheten av vedtaket, eventuelt fastsettelsessøksmål om brudd på menneskerettskonvensjonene, men det skjer naturlig nok ikke. Domstolene tar heller ikke standpunkt til holdbarheten av tvangsmedisinering i utskrivningssaker, selv om alle sider av saken i prinsippet skal vurderes

Paulsrud-utvalget NOU 2011: 9 uttalte 2011 i utredningen at:

«… tiden i dag fremstår som overmoden for en reform der det gis anledning til domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak etter de særlige søksmålsreglene i tvisteloven kapittel 36, som blant annet skal sikre raskere behandling».

Paulsrud-utvalget understreket at tiden var overmoden for å gi adgang til domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak etter tvistelovens kapittel 36. Ikke minst vil muligheten for domstolsprøving etter alt å dømme måtte føre til krav om mer holdbare begrunnelser av vedtakene.

Det kan spørres om rettssikkerheten ved tvangsmedisinering er tilstrekkelig etter norsk rett, og om vilkårene de lege lata oppfyller retten til en effective remedy.

Det er uttalt i tvangslovutvalget NOU 2019: 14 at:

«… rettssikkerhetsproblemene er så store ved tvangsmedisinering at det bør åpnes for søksmål etter kapittel 36».

I EMDs rettspraksis er det, så vidt NIM kan se, ingen saker der spørsmålet om tvangsmedisinering som behandlingstiltak virkelig har blitt underlagt en prinsipiell prøving (NIM 16.12.2019 Høringssvar – NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven).

At tvangsmedisinering kunne krenke artikkel 3, ble anerkjent allerede i EMDs dom Herczegfalvy mot Østerrike, 24. september 1992, klagenr. 10533/83, avsnitt 82. Ombudsmannen mener at et senket prognosekrav fremstår problematisk ut fra myndighetenes plikt til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling og ut fra vurderinger av forholdsmessighet. Så vidt ombudsmannen kjenner til, har EMD ikke avsagt dommer i tiden etter ikrafttredelsen av CPRD, der behandlingstiltak innen psykisk helsevern har vært vurdert opp mot forbudet i EMK artikkel 3. Fra et lovgiverperspektiv bør det tas høyde for at EMDs fremtidige vurdering kan tenkes å bli påvirket av CRPD (Sivilombudsmannen 30.12.2019 Høringssvar – NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven).

Hva er grunnen til det, hvordan er det mulig?

Tvistelovens § 36-1 første ledd krav til at det søksmål som reises må ha hjemmel i særskilt lovbestemmelse. Det må derfor foreligge hjemmel i den loven som regulerer det aktuelle tvangsvedtaket. Bestemmelsen tilsier at ikke alle administrative vedtak kan prøves for domstolen. Etter phvl.§ 7-1 er det ikke adgang til å bringe inn et vedtak etter phvl. § 4-4 inn for domstolen etter tvl. kapitel 36. Phvl. § 7-1 fastslår at det kun er vedtak truffet av kontrollkommisjonen på bakgrunn av phvl. §§ 3-2, 3-3, 3-7, 4-10 og 5-4 som kan bringes inn for domstolen etter prosessreglene i tvistelovens kapittel 36, som alle gjelder frihetsberøvelse.

Ved alvorlige, inngripende vedtak mot sårbare grupper må rettsstaten ha en reell klage- og overprøvingsadgang for å ivareta deres rettsikkerhet og sikre likebehandling.

Tvangsmedisinering og fri rettshjelp er en del av forvaltningsretten. Det foreligger relevant rundskriv fra Statens sivilrettsforvalting om fri rettshjelp 34 som gir utrykk for hvordan bestemmelsene i rettshjelploven (heretter rhjl.) skal tolkes og anvendes.

CRPD FN-komiteens uttalelse forstås slik at de ønsker at konvensjonsstatene skal sikre fri rettshjelp for alle med nedsatt funksjonsevne i kraft av artikkel 13. I HR-2016-2591-A fastslår retten at «… komiteeuttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende». Det legges derfor til grunn at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke har rett til fri rettshjelp etter CRPD artikkel 13.

Oppsummering: I dag er hovedregelen at det ikke kan kreves fri rettshjelp etter CRPD eller EMK artikkel 13. Megyeri v. Germany, Suso Musa v. Malta, og flere andre avgjørelser støtter opp under denne konklusjonen.

I de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel 36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020).

Få å få tvangsmedisinering rettslig prøvd må man på egen kostnads-risiko stevne staten. Overlevere av tvangspsykiatri saksøkte staten 2022. Flere tusen mennesker tvangsbehandles i psykisk helsevern hvert år, og det er dessverre svært få som har mulighet til å få saken sin vurdert av retten etter tvistemålsloven. Gjennom å stevne staten vil det settes søkelys på statens ansvar for den konkrete etterlevelsen av menneskerettighetene i psykiatrien.

I «Effekt av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke sammenlignet med frivillig behandling» kommer FHI 19.4.2021 til konklusjonen: «Det er usikkert hvorvidt effekten av tvangsbehandling er forskjellig fra effekten av frivillig behandling med antipsykotika på psykosesymptomer, reinnleggelse og psykososial fungering.»

Pasienters syn på tvangsmedisinering i et spenningsforhold til tortur

Ifølge en rapport fra Sintef mottok opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011).

I «Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte» av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 anser 44% av forespurte pasienter opplever langvarig medisinering som veldig skadelig, 22% skadelig og 7% som ikke skadelig. 9% anser langvarig tvangsmedisinering som veldig nyttig 44% som ikke nyttig. Blant de ansatte finner 62% langvarig tvangsmedisinering veldig nyttig og 4% unyttig.

Spenningsforhold av tvangsmedisinering til torturforbudet er synlig fra et pasientperspektiv:

Paradigmeskiftets muligheter å behandle 4 ganger så mange

God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017). Da 94% (kilder) av pasientene opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det. Bare feilinformasjon og tvangsmedisinering kan opprettholde at nesten alle medisineres.

WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.

BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet men Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.

I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.

Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.

Stortingets mål om torturfrihet ikke fulgt opp

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.»

På basis av «Handlingsplanen om menneskerettigheter» krever Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). I § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.»

Dessverre førte 20 års reduksjon av tvang ikke fram, tvangsinnleggelsene økte fra 5719 (2) til 8682 (3) i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Danmark har mindre enn halvparten tvangsinnlagte personer og vesentlig mindre tvangsmedisinering dvs. 825 personer i 2019, det var 2009 ca. 2,2% av de innlagte. I Tyskland har forfatningsdomstolen forbudt tvangsbehandling i 1 og et halvt år. Derfor sank antall tvangsmedisinerte til 0,6% i delstat Baden-Württemberg. I Norge var det 9% tvangsmedisinerte i 2012. 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2. Mange land tillater bare tvang ved fare, dvs. alle med behandlingskriteriet slipper tvang uavhengig av samtykkekompetanse. Flere land tillater ikke tvangsmedisinering.

I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det «strengt nødvendige» er det høyeste 5 ganger for høy.

Regjeringen hadde i november 2021 ikke fulgt opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og ulovlig tvangsmedisinering.

Reduksjon av tvang er mulig, hvis viljen var tilstede. Allikevel har dialogen med tjenesteyterne mislyktes. Psykiatriens f. eks. Norsk psykiatrisk forenings høringsinnspill på forslag av tvangsbegrensningsloven dokumenterer motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon. Menneskerettigheter er fraværende.

Helsedirektoratets saksbehandling saboterte reduksjon av tvangsmedisinering

Psykiatrisk praksis har i 2 årtier ignorert og sabotert sine lovforpliktelser: Tvangsinnleggelser gikk opp med 50% fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, det høyeste i Europa 10 ganger høyere enn Italia og Portugal.

I oppdragsbrevet 19.3.2010 ble det pålagt: «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud»

Arbeidsgruppe «Retningslinje om forebygging, reduksjon og riktig bruk.av tvang» i 2015 ble ikke gjennomført og skulle inngå i arbeidet med pakkeforløpene. Men pakkeforløp egnet seg ikke.

Tvangsbehandling deriblant tvangsmedisinering inngår ikke i faglige råd 2019 «Tvang i psykisk helsevern for voksne – forebygging og riktig bruk av tvang». «Dette begrunnes med at slike anbefalinger inngår i ulike nasjonale faglige retningslinjer og pakkeforløp».

Å forlate formålet med reduksjon av tvang tilfredsstiller psykiaterens motstand mot tvangsreduksjon men er i strid med Strategi 2012-2015, med Helsedepartementets krav 19.3.2010 og med handlingsplan menneskerettigheter

Europarådet er mer ambisiøs: «reduce, prevent or even eliminate coercive practices in mental health settings» med Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi og Safewards som forbilder.

Brukerorganisasjonene Hvite Ørn og We Shall Overcome har kommet med en kommentar til innhold og arbeidsprosess at faglige råd ekskluderte tvangsmedisinering: «Måten den biomedisinske psykiatrien møter psykoserammede pasienter på, med ”realitetsorientering” om at medikamenter er nødvendig og eneste løsning samt trusler om tvangsmedisinering, skaper et alvorlig konfliktklima som igjen trigger aggresjon og raseri hos pasientene». Dette ble tatt hensyn til med en justering av overskriften: Etter ekstern høring er rådet "Alternativer til bruk av tvangsmidler og skjerming" endret til "Forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne". (se også WSOs høringssvar 20.6.21: «Tvang i psykisk helsevern for voksne – forebygging og riktig bruk»)

Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt først 2021.

Ved bestilling av «Oppdrag av Helsedirektoratet til FHI om effekten av antipsykotika ved tvangsbehandling» uttaler FHI «Det er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og kvalitetssikring av denne typen arbeid» som skaper utfordringer for samarbeidet. Saksbehandlere selv uttaler at det «er vanskelig for oss som ikke kan de nyeste metodekravene».

FHI fant «Manglende kunnskap om effekt av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke» dvs. «Det er usikkert om effekten av tvangsbehandling med antipsykotika er forskjellig fra effekten av frivillig behandling, når psykosesymptomer, reinnleggelse og psykososial fungering vurderes.»

I det pågående arbeidet om revisjon av legemiddelkapittelet av psykoseretningslinjene ble Hvite Ørn sine 2 representanter vraket. Bare 2 brukerrepresentanter står mot 10 helsepersonell. Men den psykiatriske maktelite er med sammen med praktikere som tror på sitt synsbedrag at «tilbakefall» skyldes tilbakekomst av sykdommen og glemmer seponeringseffekten. Begge har i 2 årtier behandlet psykiatrien som rettsfri rom der mangel på forskning av positiv effekt av tvang tolkes slik at fravær av forskning betyr at det skyhøye tvangsnivå er i orden: det finnes ikke forskning at det er for mye.

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp har 28.04.2021 foreslått en bred og helhetlig gjennomgang av tvangsmedisinering med utgangspunkt i Norges menneskerettslige forpliktelser og Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering. Helsedirektoratet svarer 20.8.21: Henviser til at NOU 2019-14 foreslår nedsettelse av sannsynlighetskravet til alminnelig og kunnskapsoppdatering 13.3.19 som baserer seg på Zhou et al. 2017 som er uten placebo gruppe og omhandler minimal symptomdemping dvs. 20% «så lavt at effekten neppe vil være vesentlig og egnet til å oppveie de negative sidene ved inngrepet» (NOU2019:14). Dessuten tilfredsstiller symptomdemping neppe krav til helbredelse.

ICJ skrev 09.10.19 til Regjering og Stortinget: Tvangsmedisinering må opphøre.

I de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel 36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020).

Veronica Fjeld spør 2021 i: «Begrunnelsesplikt ved tvangsmedisinering som rettssikkerhetsgaranti» spørsmål «Har lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven i 2017 bedret rettssikkerheten?» og konkluderer «Det kan vanskelig aksepteres at den fungerende rett avviker fra gjeldende rett for et av de mest alvorlige inngrepene som hjemles i norsk rett».

Effekt førstegangspsykose

Bola et al. Cochrane.org 2011 fant bare 5 studier som sammenlikner antipsykotika behandling med placebo eller psykososial terapi. Folkehelseinstituttet konkluderer 2019 derfor i Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.»

FHI 2021 ISBN 978-82-8406-251-8: The effect of antipsychotics on first episode psychosis: a systematic review. «Based on the evidence in this report it is uncertain whether the effect of antipsychotics is different from the effect of non-pharmacological interventions, either given alone or in combination with placebo, in relation to psychosis symptoms and social functioning in people with first episode psychosis.»

Oversikt akutt symptomreduksjon nevroleptika: kilder, årstall og effekter

Symptomer måles i Positive and Negative Syndrome Scale (PANSS). NNT er Number Needed to Treat, dvs. hvor mange pasienter som må behandles for å hjelpe en.

kilde

symptomreduksjon

effektstørrelse %
fra – til

effektstørrelse NNT
fra – til

Paulsrud utvalg 2011

10% til 40%

10-20%

NNT=5 – NNT=10

Leucht et al. 2009

«minimal respons» 20%

17%

NNT=6

Leucht et al. 2017

«god respons» 50%

9%

NNT=11

Leucht et al. 2017

«minimal respons» 20%

21%

NNT=5

Retningslinjene 2013
(studiene fra 90-tallet)

 

30-42,5%

NNT=2,2 – NNT=3,3

Irene Bighelli et al., 2018, kognitiv terapi

«minimal respons» 20%

44,5%

 

Haram et al. 2018, Psycho-therapy, dialog therapy

Global Assessment of Functioning (GAF-S)

 

NNT=1.35 (GAF-S)

Effektene for nevroleptika er usikker da dem kommer fra studier med «pseudo-placebo» dvs. abstinens pga, seponering ikke antipsykotikanaive pasienter (1,5).

Hvor mange prosent av pasientene får respons sier noe om sannsynlighet, mens størrelsen av symptomreduksjonen sier hvor vesentlig effekten er. Begge henger sammen, større krav til reduksjonen gjør sannsynligheten lavere.

Nevroleptikas symptomreduksjon er liten og usikker og irrelevant i forhold til Opptrappingsplans recovery mål, som er med i retningslinjenes prinsipp for god praksis.

Paulsrud-utvalget angir 25% for å hindre tilbakefall og Leucht et al 2012 angir at 27% får tilbakefall (brukt av FHI 2019) og NNT=3 som nytteeffekt. Alle verdier er mindre enn 50% sannsynlighet og møter ikke kravet å føre med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» (phvl. § 4-4).

Schlier et al. 2023 gjennomførte den første metaanalysen som samler langtidseffektene av antipsykotisk vedlikehold versus seponering på funksjonell recovery hos personer med schizofrenispekterforstyrrelser. Resultatet var at fordelen ved vedlikehold forsvinner etter to år. Ceraso et al. 2020 Fig. 10 har også funnet tidsavhengighet.

Bagnall et al. 2003 side 134: «In most trials, improvement was defined as a 20% reduction on the BPRS or PANSS scales. This was not likely to mark a clinically significant improvement», dvs. «minimal response» tilfredsstiller ikke lovkravet om «vesentlig bedring» (phvl. § 4-4). NOU 2019:14 side 527 om kravet til vesentlig bedring: «(H)er er terskelen for «respons» satt meget lavt (minst 20 prosent bedring på Positive and Negative Symptom Scale), så lavt at effekten neppe vil være vesentlig og egnet til å oppveie de negative sidene ved inngrepet.»

Leucht et al 2009 har funnet at effektene i studiene var høyere før (se Figure 4) som forklarer noe av avvikene mellom Paulsrud/Leucht og retningslinjene. Leucht et al. 2009 for 41% minus 24% for pseudo-placebo (1) (good response) lik 17% dvs. NNT=6 er med i referansene men ble ikke tatt hensyn til.

Zhu et al. 2017 og Bozzatello et al. 2019 er uten kontrollgruppe der forskjellige antipsykotika sammenliknes. Dermed kan ingen NNT-effekt beregnes. FHI ekskluderer "studier som mangler gruppe uten bruk av antipsykotika". Det er sjokkerende at Ingrid Melle, Jan Olav Johannessen, Erik Johnsen synker faglig så lavt og legitimerer myter om stor sannsynlighet som mangler en sikker kunnskaps- og evidensbase. Det angis ikke hvor stor responsgraden er. Her krenkes et strengt faglig forsvarlighetskriterium

Når 50% symptomlette (good response) for 9% av pasientene blir betegnet som revolusjon så er placebo-effekten en enda større revolusjon. Dette gjelder alle studiene. Hvor er «det store flertallet (der) medisiner bidrar til symptomlette»? Er psykiaternes syn evidensbasert?

Hvor mange medisineres?

En rapport fra Sintef viser at opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Feiloppfatningen at det er uetisk ikke gi antipsykotika legitimerer denne overmedisineringen.

Psykiatrien har hold på med denne vettløse overmedisinering i alle år og det er bare pasientene som motsetter seg: Merete Nesset og Inger-Mari Eidsvik vil ha erstatning for menneskrettighetsbruddene de mener psykisk helsevern har utsatt dem for, og vil forby tvangsmedisinering

Den nåværende overmedisinering av for mange i for lang tid og for høye doser kan bare opprettholdes med internasjonal skyhøyt tvangsmedisinering da pasientene har mer vett enn psykiaterne når det gjelder medisinering og opp til 93% nekter hvis dem har lov.

Bergstrøm et al. 2018 rapporterer at 97% av pasienter med psykose diagnose i Finland får antipsykotika på et eller annet tidsrom.

Forbud av tvangsmedisinering er realistisk og fornuftig

I Norge blir 9% av pasientene tvangsmedisinert ifølge en rapport av SINTEF (2012) i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig (4) og kan forbys. Det viser erfaringene fra Tyskland da forfatningsdomstolen underkjente tvangslovene («Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience»). Dermed var tvangsbehandling inkludert tvangsmedisinering forbudt med at hjemmelen var fjernet. Etter «forbudstiden» ble bare 0,5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før.

63 % av tvangsinnlagte pasientene i Norge med schizofreni angitt som hoveddiagnose mottok tvangsmedisinering dvs. tvangsbehandling ihht. phvl §4-4 (Helsedirektoratet 2011). I delstaten Baden-Württemberg blir 0,7 % av pasientene medisinert. Selv om tvangsmedisinering i Tyskland er bare en brøkdel av Norges nivå skriver Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015 til FN: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Ingen evidens for langtidseffekt

Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) «god respons» for akutt psykose at 23% minus 14% placebo dvs. 9%, reduksjon av symptomene, dvs. NNT=11.

Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI: ISBN 978-82-8121-958-8). Bjornestad, Larsen et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...» Dermed er positive effekter for få pasienter ikke evidensbasert etter 3 år og ikke sannsynliggjort.

Edsvoren erklæring Robert Whitaker 1. June 2016 oppsumerer:

In summary, the research literature reveals the following:

a) Antipsychotics increase the likelihood that a person will become chronically ill.

b) Long-term recovery rates are much higher for unmedicated patients than for those who are maintained on antipsychotic drugs.

c) Antipsychotics cause a host of debilitating physical, emotional and cognitive side effects, and lead to early death.

d) The new “atypical” antipsychotics are not better than the old ones in terms of their safety and tolerability, and quality of life may even be worse on the new drugs than on the old ones.

Allikevel har psykiatrien drevet med vedlikeholdsmedisinering uten evidens i 60 år, et uetisk, eksperimentell sjansespill uten kunnskapsgrunnlag.

Bivirkninger svekker effektene

Norsk legemiddelhåndbok nevner ca. 11 mulige bivirkninger bl. a. sedasjon, metabolske (f. eks. vektøkning, diabetes), motoriske bivirkninger (f. eks. parkinsonisme, kriblende uro), tardive dyskinesier og intellektuell og emosjonell hemning.

Dessverre er det liten - i ledende psykiatriske tidsskrifter ingen – interesse å beskjeftige seg med bivirkninger, f. eks. «tardive disphoria» for antidepressiva.

"A meta-analysis by Allison and Casey 2008 provided an estimate of the mean weight gain in patients receiving standard doses of antipsychotics over a 10-week period: the mean increases were 4.45 kg with clozapine, 4.15 kg with olanzapine, 2.92 kg with sertindole, 2.10 kg with risperidone." Med olanzapine på en dose av 15mg/dag kan 10 kg overstiges i første år.

Informasjonsbrosjyren av noen sykehus i Rheinland-Pfalz og Network Self-help on Mental Health in Rhineland Palatinate finansiert av den farmasøytiske industri gir bl. a. opplysninger om antipsykotikas virkninger og bivirkninger:

1. Motor disturbances

• cramping of the tongue and the muscles of the
throat, or visual cramps (early dyskinesia; risk 2-25%)

• limitations on movement, rigid gaze, trembling
(drug-induced Parkinson syndrome; 15-30%)

• tortuous restlessness of the legs (akathisia; 20-25%)

• permanent involuntary movement, especially
of the tongue, mouth or facial muscles (tardive dyskinesia; 15-20%)

ONWARDMentalHealth.com Infographics angi at 94% av pasientene opplever bivirkninger med henvisning til Lindström E et al., 2001.
I sum får vesentlig flere pasienter bivirkninger enn pasienter som får symptomlette. Hvis man forutsetter at hver pasient blir bare rammet av en bivirkning så er det altså mellom 52% og 100% av pasientene som rammes av dette utvalg av 6 av 11 bivirkninger. Hvis en pasient blir rammet av flere bivirkninger samtidig så blir det færre pasienter men den enkelte rammes hardere.

Leslie Citrome 2011 angir («number needed to harm» (NNH) for bivirkning "Weight gain ≥7%", Somnolence og Akathisia (manglende evne å sitte stille)" for 10 forskjellige antipsykotika. Verdiene varierer sterkt med bivirkning og antipsykotisk middel mellom 6 for vektøkning av Olansopine og 100 for akatisi for Ziprasidone (se tabell).

NHI informerer slik: «tardive dyskinesier forekommer hos så mange som 15-30% av de pasientene som behandles med antipsykotiske medikamenter i 3 måneder eller lengre.»

Disse bivirkningene støtter forskningsbasert bruk når det gjelder lavest mulige doser, færrest antall pasienter og kortest mulig varighet av bruk.

Hjelper Tvang uten døgnopphold (TUD)?

I «En etisk drøfting av tvang uten døgnopphold» 1. september 2021 blir kunnskapsgrunnlaget for TUD undersøkt. «Den nyeste kunnskapsoppsummeringen og meta-analysen inkluderte 39 studier med god design i meta-analysen (Barnett et al., 2018). De fant ikke grunnlag for å si at TUD reduserte reinnleggelser eller lengde på sykehusopphold.» Manglende støtte i forskning har etiske implikasjoner og helsehjelp bør kun gis om den har dokumentert nytte. Dette gjelder spesielt når tiltaket er inngripende, noe som er tilfellet ved bruk av tvang.

Hjelper tvang?

Om nytten av tvangsbehandling sier et vedlegg datert 1.2.2010 fra helsedirektoratet til innstillingen Inst. 175 Stortinget (2009-2010) at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre». Videre «Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert at tvang har en positiv virkning.»

En litteraturgjennomgang avslører at «Ut fra den forskningen vi har funnet, er det vanskelig å si at det foreligger evidens som støtter at det behandlingsmessige utbyttet er bedre for pasientene som
tvangsmedisineres.» (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017).

Senter for medisinsk etikk i høringen etter Pausrudutvalget: «Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykisk helsevern er påtagelige»

Despite absence of clear evidence to assert that the use of coercion in psychiatry is practically and clinically helpful or effective, coercive measures are widely used. Current practices seem to be based on institutional cultures and decision-makers' attitudes towards coercion rather than led by recommendations issued from the scientific literature. (Morandi et al, 2021)

Edsvoren erklæring PETER C. GØTZSCHE, MD om tvangsmedisinering:

Conclusions

  1. In my opinion, which is solidly based on scientific facts, administering a psychotropic medication or medications to a patient against his or her will is not in his or her best interest.

  2. In my opinion, there are feasible less intrusive alternatives to administering a psychotropic medication or medications against a patient's will

Gøtzsche et al. 2020: Systematic violations of patients’ rights and safety: Forced medication of a cohort of 30 patients. «The power imbalance was extreme, the patients felt misunderstood and ignored, their legal protection was a sham, and the harm done was immense. The violation of patient rights is a global problem. We suggest that forced medication be abandoned.»

Pasienters traumatisering

Tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep.

Pasienters reaksjon på dagens over- og feilmedisinering

Lav symptomletteeffekt i begynnelsen, ingen evidens for langtidseffekt, bivirkningene, omfang av negative virkninger (Levine 2012), kritikk av studiene støtter også et paradigmeskifte til lavere doser for færre pasienter over kortere tid.

Disse problemene har pasienter forstått:

Pasientene deler ikke psykiatriens myter om at alle må medisineres (5) og mer enn to tredjedeler (CATIE 72 %) slutter pga. bivirkninger og manglende positiv virkning. Kunnskapssenteret (2009). Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009 rapporterer side 76: «Pasienter som behandles med antipsykotika har vist å ha stort frafall fra behandlingen (39). ... Størrelsen på frafall er rapportert opptil 93 % i de inkluderte studiene».

Hvordan klarer psykiaterne å overbevise 97,3% av pasientene (Bergström et al. 2018) på et eller annet tidspunkt å ta antipsykotoka når det er bare evidens for at 9% opplever symptomlette for akutte psykoser? 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) muligens 99,5 % av pasienter under tvang medisineres.

I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»

Merete Nesset fortalte i sitt foredrag på Amaliedagene 2018 å ha blitt forklart: "Du har en alvorlig sinnslidelse og må stå på medisiner resten av livet" (psykiater Torgeir Husby) og "Uten disse medisiner blir hjernen din ødelagt. Det viser internasjonal forskning" (Synne Sørheim). Psykiaterne Husby og Sørheim er offentlig kjent gjennom den første Breivik sakkyndigerklæring. Tingretten hadde gode grunner å underkjenne denne rettspsykiatriske vurdering. En ansatt fortalte: «Min primæroppgave er på avdelingen er å realitetsorientere sånna gærninger som deg». Hva om psykiatri feier på sin egen dør og slutter å fornærme alvorlig lidende pasienter?

Reservasjon mot tvang

Engasjerte advokater støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), forfattet reservasjonen mot tvang og har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. Overlege Dr. Martin Zinkler i i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang, bruker ikke tvangsmedisinering og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig.

I andre land er det muligheter å reservere seg eksempelvis: «I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures: A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision). B) I strictly refuse ... Treatments by a psychiatric specialist...»

Behandlernes reaksjon

I FHI Rapport 8–2009 «Effekt av antipsykotika ved schizofreni hos voksne» side 76 står det:

Pasientene får skylden og ansees som problemet. Dokumentert lav effekt (9%) og mange bivirkninger (64%) ignoreres.

Kritikk av effektstudiene

Folkehelseinstituttet har forsøkt å klarlegge hva man vet om effekten og bivirkninger ved langtidsbehandling med antipsykotika for pasienter med schizofrenispektrumdiagnoser. FHI har kommet med følgende kritikk av "pseudo-placebo"i studiene og om effekten av antipsykotika: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier» (2) De mange studiene som Bramness og Røssberg nevner dreier seg om studier hvor pasienter som allerede har respondert på antipsykotika, har blitt randomisert til å slutte brått eller fortsette med legemidlene. Dette er altså ikke studier som kan fange opp effekten av å bruke antipsykotika, de kan bare undersøke effekten av å slutte etter å ha brukt dem. »

"(V)i kjenner ikke til at det i løpet av mer enn 60 år med antipsykotika er gjort en eneste placebo-kontrollert randomisert studie av antipsykotikanaive pasienter med førstegangspsykose." ..."Vi hevder for øvrig ikke i rapporten vår at antipsykotika er effektivt på kort sikt. Men dersom det stemmer at de har en kortsiktig effekt, så er det ikke usannsynlig at denne effekten reduseres over tid."

FHI har bare funnet 5 studier med antipsykotikanaive pasienter. I «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy» (Dalsbø et al., 2019, FHI ISBN 978-82-8406-009-5) ble det derfor konkludert: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».

«Den reelle behandlingseffekt er endda endnu mindre end den, der måles i forsøgene. Det skyldes hovedsagelig tre ting. Langt de fleste forsøg gennemføres af det firma, der har en stor økonomisk interesse i at opnå positive resultater...Den anden grund til, at afprøvninger med psykofarmaka overvurderer effekten, er, at forsøgene ikke har været ordentligt blindede...Den tredje grund til, at resultaterne er for positive, er den måde, patienterne rekrutteres på. Man inkluderer næsten altid patienter, som i forvejen er i behandling med den type medicin, der skal testes.» (5)

Danborg et al. 14 September 2019: «Benefits and harms of antipsychotic drugs in drug-naïve patients with psychosis: A systematic review» konkluderer: «The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable...We believe there is no justification for using antipsychotics in patients with psychosis or schizophrenia spectrum disorders, particular not as long-term treatment. Patients should not be subjected to forced treatment with antipsychotics, as it is impossible to argue that this is in the patient’s own interest.»

Dessuten omfatter studiene frivillig medisinering, tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. Dette svekker den positive effekt.

Om nytten av tvangsbehandling sier et vedlegg datert 1.2.2010 fra helsedirektoratet til innstillingen Inst. 175 Stortinget (2009-2010) at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre». Videre «Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert at tvang har en positiv virkning.» En litteraturgjennomgang avslører at «Ut fra den forskningen vi har funnet, er det vanskelig å si at det foreligger evidens som støtter at det behandlingsmessige utbyttet er bedre for pasientene som tvangsmedisineres.» (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017). Senter for medisinsk etikk i høringen etter Pausrudutvalget: «Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykisk helsevern er påtagelige.»

Negativ evidens for langtidsmedisinering og helseskade

Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). Wunderink randomiserte studie replikerte resultatene. Her ble en gruppe medikamentfri etter 6 måneder som førte etter 7 år til en «recovery rate» av 40,4% sammenliknet med 17,6% for pasienter som ble medisinert hele tiden. Finland Open Dialogue (Jaakko Seikkula) er svært tilbakeholdende når det gjelder medisinbruk. Resultatene viser , ca. 80% «recovery» dvs. bedring å komme tilbake til familie og jobb.. (Five-year experience of first-episode nonaffective psychosis in open-dialogue approach: Treatment principles, follow-up outcomes, and two case studies, by Jaakko Seikkula et al. 2006).

Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) konkluderer i “A 20-Year multi-followup longitudinal study assessing whether antipsychotic medications contribute to work functioning in schizophrenia”:

“Negative evidence on the long-term efficacy of antipsychotics have emerged from our own longitudinal studies and the longitudinal studies of Wunderink, of Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, by data from the Danish OPUS trials (Wils et al 2017) the study of Lincoln and Jung in Germany, and the studies of Bland in Canada,” (Bland R. C. and Orn H. (1978): 14-year outcome in early schizophrenia; Acta. Psychiatrica Scandinavica 58,327-338) the authors write. “These longitudinal studies have not shown positive effects for patients with schizophrenia prescribed antipsychotic for prolonged periods. In addition to the results indicating the rarity of periods of complete recovery for patients with schizophrenia prescribed antipsychotics for prolonged intervals, our research has indicated a significantly higher rate of periods of recovery for patients with schizophrenia who have gone off antipsychotics for prolonged intervals.”

Robert Whitaker avslørte allerede 2010 in Anatomy of an Epidemic skadene av dagens overmedisinering. Senere ble det påvist en årsakssammenheng: Robert Whitaker: Causation, Not Just Correlation: Increased Disability in the Age of Prozac .

PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet: KRONIKEN 5. AUG. 2015 oppsummerer i Politikken: Tvang i psykiatrien bør forbydes: « (S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft».

I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse."

Obduksjon viser at 40% av psykisk syke dør av forgiftning. Kunwald, Banner et al. 2019 SURVIVE - LAD DE DØDE GAVNE DE LEVENDE. Et obduktionsbaseret studie af årsagerne til tidlig død blandt personer med psykisk sygdom.

2022 Institut for Menneskerettigheder, Danmarks Nationale Menneskerettighedsinstitution VIDEN OM TIDLIG DØD I PSYKIATRIEN. EN UNDERSØGELSE AF, HVORDAN RETSLÆGELIGE OBDUKTIONER KAN FREMME RETTIGHEDER FOR MENNESKER MED PSYKISKE LIDELSER. Dette ble også foreslått til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

Psykofarmaka i hjertevæv kan være årsag til pludselig død. Koncentrationen af psykofarmaka, der kan udløse alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, svinger ifølge nyt ph.d.-studie i retskemi voldsomt hos obducerede psykisk syge og er hos nogle op til 20 gange højere end det, der regnes for normale værdier i blodet. Det kan være en kilde til uforklarlige dødsfald, advarer, se Dagens Medicin, 15/02/2019.

Helsegevinster med redusert medisinering

Unnlatelse av tvangsmedisinering fører til mindre bruk av antipsykotika og bedrer helsen.

Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Dette viser at behandlingsresultatene av standardbehandling er katastrofal dårlige med hensyn til recovery, uføretrygd/sykdom og kronisk forløp.

Helseskaden av dobbel uføretrygding og pasienter under behandling er dyrt og koster mye. Økonomiske konsekvenser av nåværende behandlingsparadigme: I år 2012 var det «8399 individuals with schizophrenia». Samlete kostnader var NOK 7 913 534 423.- (Prevalence, Employment Rate, and Cost of Schizophrenia in a High-Income Welfare Society: A Population-Based Study Using Comprehensive Health and Welfare Registers. October 2015 Schizophrenia Bulle tin DOI: 10.1093/schbul/sbv141).

«Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).

Ville forskningsbasert halvert bruk bedre helsen og frigjøre 4 milliarder kr. per år for å behandle dobbelt så mange? For å forlate månedlage ventetid med avslag til fordel for en reaksjonstid 24 timer som Open dialogue praktiserer.

Dessverre legitimerer staten tvangsmedisinering og hindrer dermed denne helsegevinsten.

Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering med fornektelse av evidens av medisinfri behandling

Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering ut ifra en feiloppfatning at «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet». Videre oppfattes ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak”. Forskning støtter ikke påstandene. Tvertimot er vesentlig effekt av antipsykotika liten og usikker. Medisinfri behandling er minst like effektiv. Da mange studier viser bedre effekt for medisinfri behandling er bortfall av tvangsmedisinering helsefremmende. Ovenfor Fylkesmannen forsvarer behandlere tvangsmedisiering med «at personalet ga uttrykk for å ha kommet til «veis ende» med tanke på å oppnå bedring uten hjelp av antipsykotika» (Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156). «Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig...Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt» (SOMs uttalelse 18.12.2018 (2017/543)). Fornektelse av effekt av medisinfri behandling berører tvangsmedisinering som må derfor følge strenge faglige kriterier.

Nasjonale retningslinjer for psykoselidelser (Helsedirektoratet, 2013) gir sterkeste anbefalinger for en rekke psykososiale behandlingstiltak for psykose, og graderer dem også høyt. Kognitiv atferdsterapi har den høyeste anbefaling (evidensgrad: 1a, anbefaling: A) på linje med antipsykotika.

Den nyeste forskning viser at psyksosial terapi alene er ikke dårligere enn med antipsykotika: Francey et al. 2020 «The selected sample recruited to this study, psychosocial treatment alone was not inferior to psychosocial treatment plus antipsychotic medication». Morrison et al. 2020: «This trial is the first to show that a head-to-head clinical trial comparing psychological intervention, antipsychotics, and their combination is safe in young people with first-episode psychosis.»

Tvang krenker folkerettslige forpliktelser

Tvangsmedisinering er ifølge Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) i et spenningsforhold til torturforbudet EMK artikkel 3. Ifølge Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 15 skal det være «Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Statens menneskerettslige forpliktelser tilsier at tvang bannlyses og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), Torturkonvensjonen, FNs konvensjon om økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK) og CRPD pålegger en øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å avslutte denne praksis med tvang se Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017).

Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7):

I Prop.147 L (2015–2016) ble det lagt til grunn at
”Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.»

Tvangsmedisinering støtter opp om psykiatriens myter

Psykiatrisk praksis støttes av følgende myter. Dette har følger:

Psykiatriens maktelite (Jan Ivar Røssberg, Tor Ketil Larsern, Wenche ten Velden Hegelstad) har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) som støttes av ulovlig tvangsmedisinering.

Hvilke spørsmål kan oppklare mytene

Dette kan føre til empowerment av pasientene og lesere av psykiatriens påstander.

Evidens for medikamentfri behandling

Medikamentfrie forløp kan forstås som aktiv virksom psykosebehandling hvor pasienten enten har sluttet med antipsykotika, eller ønsker hjelp til å avslutte behandling med antipsykotika. I Helse Vest kan behandlingen inneholde blant annet samtaleterapi, musikkterapi, individuell jobbstøtte (IPS), familiesamarbeid, undervisningsbaserte gruppetilbud som Illness Management and Recovery (IMR), fysisk trening og miljøterapi.

Nasjonale retningslinjer for psykoselidelser (Helsedirektoratet, 2013) gir sterkeste anbefalinger for en rekke psykososiale behandlingstiltak for psykose, og graderer dem også høyt. Dette inkluderer kognitiv atferdsterapi (evidensgrad: 1a, anbefaling: A), psykodynamisk terapi (2a, B), enkeltfamiliegrupper (1b, A), flerfamiliegrupper (1a, A), musikkterapi (1a, A), integrering av fysisk trening (1b, A), individuell jobbstøtte (1a, A), sosial ferdighetstrening (1a, A) og kognitiv trening (1b,B).

Retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1:

"Kognitiv atferdsterapi ved psykoser bør tilbys alle pasienter som plages med psykosesymptomer, i individuelle forløp med en varighet på minst 15–20 samtaler. Kognitiv atferdsterapi kan benyttes i alle behandlingsfaser." Vurderingen av kunnskapsgrunnlag er på høyeste nivå: Grad A. Nivå 1a

Mange pasienter forteller om brudd på retningslinjene på det punktet. Forebyggingsenheten mot tortur rapporterer om avdelinger som mangler kompetanse. Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering med fornektelse av evidens av medisinfri behandling.

Påstanden fra psykiatrien at psykososial behandling virker bare hvis nevroleptika gies har ingen støtte i forskning: Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2009 PORT Treatment Recommendations).

Forfatterne er ukjent med forskningen på området: Antall artikler om kognitiv terapi har økt fra 20 til 200 i de siste 20 år. Xinxing et al. 2021 skriver: «The field of Cognitive behavioral therapy (CBT) for schizophrenia is progressing and has great potential. The level and quality of research in this field is high».

Ca. 60 medisinfrie sengeposter av ca. 4000 senger totalt øker antipsykotikafri behandling av psykose bare litt.

Symptomer måles i Positive and Negative Syndrome Scale (PANSS). NNT er Number Needed to Treat, dvs. hvor mange pasienter som må behandles for å hjelpe en

kilde

symptomreduksjon eller annen respons

effektstørrelse %
fra – til

effektstørrelse NNT
fra – til

Leucht et al. 2017, nevroleptika

«god respons» 50%

9%

NNT=11

Fiona Pharoah et al., 2010, familieterapi

relapse events and hospitalisations

 

NNT=7

Irene Bighelli et al., 2018, kognitiv terapi

«minimal respons» 20%

44,5%

 

Irene Bighelli et al., 2018, kognitiv terapi

«god respons» 50%

13,2%

 

Morrison et al. 2012, kognitiv terapi

«god respons» 50%

50%

NNT=2

Paul M. Grant et al 2017, CT-R kognitiv terapi

20% CT-R Compared to TAU

 

Negativ: NNT= 4,4
Positiv: NNT=2

Rappaport et al 1978

reinnleggelse

 

NNT=2.9

Haram et al. 2018, Psycho-therapy, dialog therapy

20% Global Assessment of Functioning (GAF-S)

 

NNT=1.35 (GAF-S)

Men man var så overbevist over nevroleptikas fortreffelighet at studier/forsøk uten medisinering ble ansett uetisk. John R Bola. 2005 (Medication-Free Research in Early Episode Schizophrenia: Evidence of Long-Term Harm?) fant 7 studier derav 4 randomisert. Effektene taler for å oppheve bannlysing av forsøk uten medisinering. En av disse studie Rappaport et al. 1978 fant at umedisinerte klarte seg bedre, bl. a. når det gjelder reinnleggelse: NNH 2.9 (NNH= number need to harm). Lengden av studien var 3 år.

For kognitiv terapi en metaanalyse med 33 studier til sammenlikning: Irene Bighelli et al., December 2018: Response rates in patients with schizophrenia and positive symptoms receiving cognitive behavioural therapy. «Results. On average, 44.5 and 13.2% of the patients reached a 20% (minimally improved) and 50% (much improved) reduction of overall symptoms. Similarly, 52.9 and 24.8% of the patients reached a 20%/50% reduction of positive symptoms.» Det finnes mer forskning som støtter kognitiv terapi: Jauhar et al. 2019 og Daniela Polese et al. 2019 inneholder flere studier og sammenlikner effekter.

FHI har bare funnet 5 studier med antipsykotikanaive pasienter. I «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy» (Dalsbø et al. 2019, ISBN 978-82-8406-009-5) ble det derfor konkludert: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». FHI direktøren har 5.11.18 ordlagt seg slik: «Vi hevder for øvrig ikke i rapporten vår at antipsykotika er effektivt på kort sikt» pga. at studiene ikke gjennomført med antipsykotikanaive pasienter.«Vi kjenner ikke til at det i løpet av mer enn 60 år med antipsykotika er gjort en eneste placebo-kontrollert randomisert studie av antipsykotikanaive pasienter med førstegangspsykose.»

Behov for medisinfri behandling

Ifølge forskere har PSYKISK HELSEVERN stadig pasienter som misliker behandlingen, som vurderer den som lite effektiv, som krenkende, og som bidrar til debatt og etablerer organisasjoner for å skape endring. Kritikken rettes særlig mot tvangsbehandling med antipsykotika, slik som når fem organisasjoner samlet seg i Fellesaksjonen (FA) for medisinfrie tilbud – med mål om plasser for akuttbehandling av psykotiske kriser uten tvungen medikamentbehandling. Medisinfri-konflikten, non-respondere i medikamentforskningen, opplevd tvang og reservasjonsrettsforslaget, peker i samme retning: Vi trenger å utvikle en akuttsøyle uten antipsykotisk tvangsbehandling, hvor vanskelig det enn er å forestille seg noe slikt. (Nyttingnes Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem: non-respondere bør neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling)

Konklusjon

Effektene av nevroleptika ifølge forskning er at 9% oppnår akutt god symptomreduksjon pga. nevroleptika mens 94% opplever bivirkninger.Dokumentsjonen for akutt symptomdemping og forebygging av tilbakefall (Number Needed to Treat 3) er svak pga. mangel på antipsykotikanive pasienter. Evidens for langtidsbehandling manger. Derfor slutter opp til 93% med antipsykotika. Erfaringsdata med nevroleptika for langtidsmedisinering viser at recovery svekkes. Open dialogue halverer medisineringen og dobler recovery angående uføretrygding, reinnleggelse og sykdom (Bergstrøm et al. 2018).

Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering ut ifra en feiloppfatning at «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet». Videre oppfattes ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak”. Forskning støtter ikke påstnadene. Tvertimot er vesentlig effekt av antipsykotika liten og usikker. Medisinfri behandling er minst like effektiv.Da mange studier viser bedre effekt for medisinfri behandling er bortfall av tvangsmedisinering helsefremmende.

Referanse:

  1. 5.11.18: Geir Smedslund, Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet: Noen oppklaringer om langtidseffekter av antipsykotika. Tidsskrift for den norske legeforening. 2018;138:1508-9

  2. Informasjonsbrosjyren av noen sykehus i Rheinland-Pfalz og Network Self-help on Mental Health in Rhineland Palatinate

  3. Aftenposten 12. juni 2019: Helsedirektoratet saboterer Sivilombudsmannen | Ketil Lund

  4. En overlege har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt med all tvang i psykiatrien og alle som ønsker det får medisinfri. Det viser at å slutte med tvangsmedisinering er mulig.

  5. Kritisk juss 02 / 2016 (Volum 42). Tvangsmedisinering må forbys. Av Peter Christian Gøtzsche og Ketil Lund https://www.idunn.no/kritisk_juss/2016/02/tvangsmedisinering_maaforbys
    Omarbeidet og forkortet versjon: Tidsskr Nor Legeforen 2017 137: 263-5

  6. Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020

Ressurser:

Saksgang i Helsedirektoratet:

Oppfølging: