Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?
Stortinget «slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes...vi (er) forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur...» Innst. 325 S (2019-2020)
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on CRPD and the UN Special Rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017)
Til Tvangsforskningsnettverket
Kopi: NIM, Rådgivende
utvalg – NIM, Helsedirektoratets
brukerråd, rådgivende
utvalg SOM, menneskerettsorganisasjoner, pasientorganisasjoner
Kjære tvangsforskere.
Det refereres til STRATEGI FOR NETTVERK FOR FORSKNING OG KUNNSKAPSUTVIKLING OM BRUK AV TVANG I DET PSYKISKE HELSEVERNET (TVANGSFORSK) 2014 – 2018 som er utløpt. Fra et menneskeretts og pasientperspektiv (ingenting om oss uten oss) foreslås å tilføye visjonen å støtte opp om «frihet fra tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling» til den nye strategien. Det bygger på støtte av reduksjon av tvang i den gamle strategien.
EMK artikkel har ordlyden: «Article 3 – No one shall be subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment.» Den norske oversettelsen lyder «Artikkel 3 (Forbud mot tortur). Equality and Human Rights Commission velger «Article 3: Freedom from torture and inhuman or degrading treatment»
Mens forbud mot tortur brukes av tjenesteytere som argument at her gripes det inn på noe som innskrenker det man tradisjonelt har gjort før, understreker frihet fra tortur pasientperspektivet: Nåværende praksis begrenser selvbestemmelsen men det dreier seg egentlig om framtidig frihet for pasientene. CPRD krever i «Article 15 – Freedom from torture or cruel, inhuman or degrading treatment or punishment».
Nylig har Stortinget på basis av Sivilombudsmannens forslag gjort vedtak som styrker torturfrihet.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at FNs torturkonvensjon slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes. Som følge av at Norge har sluttet seg til konvensjonen, er vi forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i Innst. 325 S (2019-2020).
Sivilombudsmannens foreslår styrket tilsyn og lovendringer se Innst. 329 S (2019-2020). For å virkeliggjøre forbudet mot tortur har Stortinget anbefalt regjeringen å omsette forslagene.
Internasjonale forpliktelser, FN rapporteur mot tortur, FN rapporteur for rett til helse og pasientene støtter forslagene om torturfrihet.
Derfor er det betimelig å spørre: Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger for torturfrihet i fengsler og helsetjeneste?
Forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling er blitt forebyggingsenhetens arbeidsområde og Stortingets støtter de anbefalinger Sivilombudsmannen har kommet med i en skjærskilt melding angående lovrevisjoner for fengsler. For helsetjenesten støtter Stortinget de innspill Sivilombudsmannen kom med for en lovrevisjon.
TvangsForsk trenger en ny strategi. Den gamle utløp 2018. TvangsForsk henter mye av sin eksistensberettigelse i kraft av at det har vært en tverrpolitisk ambisjon å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Men utgangspunktet for strategiene mangler: Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.». Det var en oppfølging av Stortingsmelding 25 1997-1997 Åpenhet og helhet som dokumenterte «brister i alle ledd».
Ordene tortur, umenneskelig, nedverdigende behandling mangler i strategien.
TvangsForsk skal ifølge strategien 2014-2018 «skape arenaer for kunnskapsutveksling og debatt mellom forskere, kliniske miljøer og kompetansemiljøer i psykisk helsevern, samt bruker- og pårørendeorganisasjoner». Fra et pasientperspektiv er vellykkete prosjekter som reduserer tvang og spørsmål om suksessfaktorer viktig. Hvorfor kan personellet opplæres? Hvorfor er det så mye motstand i psykiatrien?
En skikkelig framtidsrettet strategi kan inkludere pasientperspektivet med en nullvisjon av tvang dvs. torturfrihet. Dermed fokuseres på brukeren.
Innhold
Sammenfatning 1
Hvorfor torturfrihet nå? 2
20 års innsats for torturfrihet hjalp lite 3
Torturfrihet i fengsler 4
Torturfrihet i helsetjenesten 4
Psientperspektiv 5
Pasienters syn på tortur 5
Traumatisering av pasienter 6
Pasienters motstand mot overmedisinering 6
Torturfrihet fremmer helsen av pasientene 6
Internasjonal perspektiv 7
Drastisk reduksjon av tvang er mulig 8
Ulovlig tvangsmedisinering krenker statens plikt å forebygge tortur 8
Dere har sett en allmektig psykiatri som fattet tvangsedtakene på basis av skjønnsmessige begreper. Fylkesmann, Kontrollkommisjon og domstolenes avgjørelser skjemmes av naiv tro på psykiatriens påstander på bekostning av evidensbasert medisinsk kunnskap, lover og menneskerettslige forpliktelser. Det er blitt hevdet at definisjonsmakten derfor kan ikke begrenses av lovbestemmelser og det er bare holdningene som kan bedre forholdene. Men her oversees at lovbestemte forbud hjelper framover.
Hvordan kommer jeg da på den tilsynelatende upopulære ideen om torturfrihet?
Da jeg studerte juss fikk jeg rådet å melde meg til en kontrollkommisjon av et psykiatrisk sykehus «for å få praksis». Det ble fort klart for meg at kontrollkommisjonen var det eneste stedet i dette sykehuset jeg kunne holde ut. Med å strø 11 usikkerhet på alt overlegen påsto kunne jeg trygd nedstemme overlegen. Lederen som var dommer var imponert over mine juridiske resonnementer.
Derfor ble jeg overrasket og frustrert å høre tafatte kontrollkommisjonsledere som påstod at kontrollkommisjoner er maktesløse. Det skjedde i konferansen «Rettssikkerhetsgarantier i psykisk helsevern» av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse. Derfor foreslo jeg til Sivilombudsmannen «Undersøkelser av eget tiltak av Fylkeslegenes praksis når det gjelder tvangsmedisinering på basis av Sivilombudsmannens menneskerettsrettslige forpliktelser.» Sivilombudsmannen svarte å ta opp problemstilling i sammenheng med en konkret klage som førte 21.1.2019 (2017/3156) til uttalelse «Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.»
I Rettspolitisk høstseminar på Geilo om tvang i psykiatri og barnevern 2015 ga Aslak Syse «Overordnet perspektiv på bruk av tvang i institusjoner». Det menneskerettslige perspektiv ble avfeid med at det er bare noe noen aktivister dyrker. Jeg sa til ham at han strøyk når det gjelder menneskerettigheter. Han sendte meg "Tvungent psykisk helsevern – enkelte kommentarer AV ASLAK SYSE" som forsvarer tradisjonen med tvang. LDO som nasjonal CRPD institusjon sin stemme (Norge bryter menneskerettighetene) er helt utelatt og sensurert bort. Derfor fikk han svar has «skriveriene» er utdatert, sammen med forsvar av slaveri, diskriminering av kvinner, homofile, tatere osv.: En skrivebordslegitimering av tortur i psykiatrien.
Løfter man blikket ser man at allerede 2010 er i mer enn halvparten av de undersøkte europeiske statene det juridiske grunnlag for tvang gjort av domstoler ikke klinisk (6). Dermed åpnes det for at domstolene kommer inn tidligere. Forfatningsdomstolen i Tyskland har i avgjørelsene 2 BvR 633/11, 2 BvR 882/09 og 2 BvR 228/12 til og med underkjent delstatslovene om tvangsbehandling. Dr. Martin Zinklers artikkel «Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience» viser at det er mulig å frata psykiatrien hjemmelen for tvang. Etter innføring av strengere lover sank tvangsmedisinering med ca. 90% sammenliknet med tiden før.
Dr. David Schneider, som fikk tvangspsykiatrilovene underkjent i forfatningsdomstolen og er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. Dr. Martin Zinkler, overlege i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang bruker ikke tvangsmedisinering og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig.
En rundspørring blant 676 tingretter i Tyskland 2015 viser at rettspraksis åpner for avvisning av tvang 8% av tingrettene har gitt avkall på tvangsbehandling. En tingrett (AG Stolzenau) synes stolt av at de ønsker at det blir offentlig kjent at tvangsbehandling ikke blir godkjent der (side 11 i "Nachgefragt ...). Langtids tvangsmedisinering var 2010 ikke tillatt i Finland, Island og Frankrike (6).
I flere land er det mulig å reservere seg mot psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og behandling (Advance Medical Directive,(pursuant to § 1901 a German Civil Code).
Domstolsavgjørelser publisert av German survivors (Amtsgericht Spandau 50 XVII T 8890/11 vom 29.3.2011, Amtsgericht Wedding XVII/7201 vom 8.11.2010) bekrefter at reservasjonene beskytter mot tvang. Et eksempel har følgende ordlyd:
I deny the existence
of any psychiatric illness, and instead consider the use of
psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious
assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a
serious violation of my right to freedom, and as I consider any type
of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree
of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German
Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself
from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences,
by refusing to be subjected to the following medical procedures:
A)
Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I
hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the
same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from
attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the
International Statistical Classification of Diseases (currently ICD
10th revision).
B) I strictly refuse ... Treatments by a
psychiatric specialist...»
Dermed kan tvangspsykiatrien stoppes og torturfrihet oppnås.
Verken det nærmest latterlige tilsyn av Fylkesmannen, tafatte kontrollkommisjoner eller naiv tro av domstoler kan gi veiledning for en framtidsrettet visjon og strategi for TvangsForsk. Derimot gir pasientperspektivet og folkerettslige forpliktelser viktige pekepinn.
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen.»
Reduksjon av tvang har mislyktes. Derfor er det nødvendig med at regjeringen følger opp Stortingets anbefalinger her for å komme videre.
Både FN torturtilsynet og europeisk torturtilsynet har i mange år kritisert norske fengsler for bruken av varetektsfengsling, isolasjon og beltelegging. For 20 år siden ba Stortingets justiskomité for første gang om pålitelig oversikt over bruken av isolat. Det er på overtid at Stortinget rydder opp i denne skampletten i den norske rettsstat (VÅRT LAND, 13. januar 2020). 2017 ble det opprettet Advokatforeningens isolasjonsgruppe i fengsler som har f. eks. oppnådd et forlik der et offer fikk 150 000 kr. erstatning pga. beltelegging og brudd på EMK artikkel 3 (Forbud mot tortur). Har dem som utførte torturen blitt straffet?
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har besøkt mange steder og skrevet en særskilt melding Dokument 4:3 (2018–2019) til Stortinget.
Når det gjelder isolasjon og beltelegging i fengsler foreslo Sivilombudsmann i særskilt melding Dokument 4:3 (2018–2019) lovendringer som Stortinget fulgte opp: «Komiteen vil, for å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, be regjeringen om å iverksette tiltak og fremme forslag for Stortinget om nødvendige lovendringer for å følge opp anbefalingene fra Sivilombudsmannens særskilte melding, og rapportere tilbake til Stortinget på egnet vis om dette.» Når vil psykiatriske pasienter få samme oppfølging og rettssikkerhet som straffedømte?
FrP har før polemisert mot internasjonal, europeisk og nasjonal torturtilsyn av fengsler fordi norske fengsler tilbyr «ferieopphold», men har ikke tort å stemme imot.
Sivilombudsmannens Torturforebygging, artikkel 3 EMK «Freedom from torture» (forbud mot tortur) og FN rapporteur mot tortur bruker tortur i betydning tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Jeg har hørt argumentet at helsetjenesten ikke utfører tortur men «bare» grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Imidlertid har FNs torturkonvensjon i artikkel 16 forbudt grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling like mye som tortur, dvs. argumentet har lite praktisk og materiell betydning. For å gjøre teksten lettere lesbart skal det derfor benyttes tortur fram for hver gang å ramse opp 4 begreper.
I «Handlingsplanen om menneskerettigheter» vil regjeringen etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.
I tillegg lyder opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). I § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.» «(F)ormål med reglene (i psykisk helsevernloven er) å forebygge og begrense bruk av tvang.» I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
To årtiers dialog med tjenesteytere som handlingsplanen la opp til har vært en fiasko. 2 strategier for reduksjon av tvang feilet. Tvangen gikk opp. Psykiatriens høringsinnspill viser at menneskerettigheter, lovpålagt reduksjon av tvang og mangel på evidens at tvang hjelper ignoreres. Npfs strategi for reduksjon av tvang legitimerer fortsettelsen av tvang med sensur av vellykkete prosjekter av reduksjon.
Danmark ble dømt for å ha holdt pasient i belteseng i 23 timer pga. EMK Artikkel 3 (forbud mot tortur) (Dagens medisin 18.9.2020)
I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen (5) opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”. Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.» Dette ble også tatt opp av Sivilombudsmannen i årsmelding for 2019 om forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved frihetsberøvelse (Dokument 4:1 (2019–2020).
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at Sivilombudsmannen har gitt en rekke høringsuttalelser som ledd i forebyggingsarbeidet. I 2019 gjaldt uttalelsene tvangsbruk i barnevernsinstitusjon, ... og innspill til forslag om felles regler for tvang i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ser positivt på at forebyggingsarbeidet også inkluderer høringsinnspill til utformingen av lovverk, regler og retningslinjer, og mener at Sivilombudsmannens høringsinnspill skal vektlegges. Kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. 325 S (2019-2020)
Stortinget vedtok angående Dokument 4:1 (2019–2020): «Kontroll- og konstitusjonskomiteen har merket seg at arbeidet har bidratt positivt til bl.a. økt rettssikkerhet under innleggelse innen psykisk helsevern, på barnevernsinstitusjoner, i politiarrest samt til økt satsing på å forebygge isolasjon i fengslene» og angående Dokument 4 (2019-2020) «Komiteen merker seg at hovedtemaene i meldingen er saker på miljørettens område, offentlig ansattes ytringsfrihet, tvangsmedisinering og robotvedtak i offentlig forvaltning. Komiteen viser også til saker der ombudsmannen har konkludert med at Norges menneskerettslige forpliktelser ikke har vært ivaretatt og understreker at dette må føre ikke bare til omgjøring av den enkelte sak, men også endring av praksis.»
«Skal det oppnås en slags arbeidsenighet om psykisk helsevern, bør non-respondere neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling. Men de vil fortsatt få akutte psykotiske kriser som trolig skal håndteres av helsetjenesten, og vi trenger tjenester som non-respondere kan tolerere eller akseptere. PSYKISK HELSEVERN har stadig pasienter som misliker behandlingen, som vurderer den som lite effektiv, som krenkende, og som bidrar til debatt og etablerer organisasjoner for å skape endring. Kritikken rettes særlig mot tvangsbehandling med antipsykotika, slik som når fem organisasjoner samlet seg i Fellesaksjonen (FA) for medisinfrie tilbud – med mål om plasser for akuttbehandling av psykotiske kriser uten tvungen medikamentbehandling.» (Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem, Dagens medisin 5.12.2019)
Spenningsforhold til torturforbudet er synlig fra et pasientperspektiv:
Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»
I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)
Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur
Hvordan kan psykiaterne fortsette tvangsbehandling når slike tilbakemeldinger gis, formålet med psykisk helsevernloven tatt i betraktning.
tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).
«Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
«Skal jeg oppleve et år til på medikamenter, så tar jeg heller ti år i fengsel (...) For det har vært et stort mareritt å bli tvangsmedisinert og gå på disse kjemikaliene som gjør at jeg er en helt annen person enn den jeg vil være, og den jeg er vant til å være. Det er et forskrekkelig mareritt, det er tortur for meg.» ( Reidun Norvoll og Reidar Pedersen, 2017. Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester - Pasienters og pårørendes syn og erfaringer)
Alle pasienter med psykose diagnose får tilbud om medisinering og nesten alle (Bergstrøm et al 97%) blir medisinert.
«En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang. Vi finner gjennomgående at personalet undervurderer hvor belastende og krenkende det kan være å bli utsatt for tvang, og at de kan undervurdere skadevirkningene tvang gir. (Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte. AFI-notat 9/2011).
Brukerorganisasjonene Hvite Ørn og We Shall Overcome har kommet med en kommentar til innhold og arbeidsprosess at faglige råd ekskluderte tvangsmedisinering: «Måten den biomedisinske psykiatrien møter psykoserammede pasienter på, med ”realitetsorientering” om at medikamenter er nødvendig og eneste løsning samt trusler om tvangsmedisinering, skaper et alvorlig konfliktklima som igjen trigger aggresjon og raseri hos pasientene».
Det er 2 tredjedel av pasientene klar over. 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger. Derfor trekker «opp til 93%» sitt samtykke og slutter å ta antipsykotika. Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen» (FHI rapport 8-2009).
Tvangsmedisinering støtter opp om medisineringa v for mange over for lang tid.
FN sin rapporteur for rett til helse bannlyser tvang og eksessiv medisinering:
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately 30. January 2017 (2)
«World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria...The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted» “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015
82. However, despite promising trends, there remains a global failure of the status quo to address human rights violations in mental health-care systems. This frozen status quo reinforces a vicious cycle of discrimination, disempowerment, coercion, social exclusion and injustice – it is unacceptable. (A/HRC/44/48, 15 April 2020)
Pasienten støtter opp om FN sin rapporteurs forslag om nedbygging av overmedisineringen
Det er 2 tredjedel av pasientene klar over. 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger. Derfor trekker «opp til 93%» sitt samtykke og slutter å ta antipsykotika. Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen» (FHI rapport 8-2009).
I studien av Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
EMD rettspraksis har ikke på lenge satt på spissen spørsmålet om at nødvendigheten på tvangsmedisinering bevises overbevisende. Etter FN rapporteurs på rett til helse sine funn om at ‘medical necessity’ har ingen støtte i forskning kan den neppe fortsette.
Psykiatriens maktelite har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering og erfaringsdata for at tilfriskning på lang sikt svekkes.
Hvordan kan Norge bli et fyrverkeri for menneskerettighetene? Pasientenes erfaringer med fravær av beskyttelse mot helseskadelig behandling, menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet». FNs Special Rapporteur on torture har bannlyst tvang i psykiatrien (1) og 3 FN institusjoner har oppfordret Norge å stoppe tvang umiddelbart (2).
Departementet ga i Ot.prp. nr. 11 (1998 – 1999), kapittel 8.4.5.2 uttrykk for at «[b]ehandlingstiltak som har usikker virkning (…) skal ikke kunne brukes som tvangsbehandlingstiltak».
Den internasjonal perspektiv gir sterk støtte til Stortingets anbefalinger.
Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
Europarådets Menneskerettskommissær har 26. June 2019 og Europarådets parlamentariske forsamling (PACE) i Resolution 2291 (2019): «Ending coercion in mental health: The need for a human rightsbased approach» krevd om å avskaffe tvang i helsetjenesten.
Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez har 4. mars 2013 bannlyst tvang i psykiatrien; "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...” (1) FNs rapporteur for rett til helse anbefaler å stoppe tvang umiddelbart da evidens for medisinsk nødvendighet mangler og forslår å slutte med eksessiv medisinering.
CRPD krever frihet fra tortur.
CRPD (Konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne) krever i § 15 «Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Ifølge Norges internasjonale forpliktelser dokumenterer alle tvangsvedtak med begrunnelse «alvorlig sinnslidelse» på basis av nasjonal lovgivning intensjon til diskriminering som er et moment for tortur.
Mainstream psykiatri er svært negativ innstilt til CRPD (Applebaum 2019: «ignore the CRPD, reinterpret it, or amend it») og saboterer implementeringen. Pasientorganisasjonene ENUSP, Absolute Prohibition Campaign, CHRUSP and WNUSP har tatt til motmæle. Enkelte pioner implementerer CRPD og krever slutt med all tvang i psykiatrien (3,4) Dr. Martin Zinkler viser i: «Sensasjon: Overlege har sluttet med tvangsmedisinering» at det er mulig å etterleve CRPD angående medisinering. Psykiatriens høringsinnspill til NOU2019:14 ignorerer CRPD og polemiserer mot tvangsbegrensning.
Handlingsplan om menneskerettigheter har et mål om reduksjon av tvang som ble sabotert av psykiatrien i 2 årtier.
Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt på all tvang (3,4). Dermed er det vist at tvangsmedisinering ikke er nødvendig. I Norge blir 9% av pasientene i psykiatrisk sykehus tvangsmedisinert i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig (3). I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7% av pasientene som blir tvangsmedisinert. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg. Sett i et internasjonalt perspektiv er unødvendig tvang i Norge veldig høy.
I Norge viser prosjektet Komplementær ytre regulering (KYR) at dramatisk reduksjon av tvang er mulig. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned 99 %. Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Allikevel har psykiatrien i 2 årtier ignorert myndighetenes strategier og anstrengelser å redusere tvang. Viljen til reduksjon mangler og høringssvarene viser sabotasje av menneskerettsperspektiv forankret i loven.
TvangsForsk kan her virke opplysende på helsetjenesten som fremstår som hjelpetrengende..
FN sin rapporteur for rett til helse bannlyser tvang og eksessiv medisinering. Det svekker et «strengt faglig forsvarlighetskriterium» foreligger, og «stor sannsynlighet» at tvangsmedisinering har positiv effekt for helbredelse.
Psykiatriens påstand at tvangsmedisinering er nødvendig kan ikke føre fram, da det ikke tilfredsstiller «strengt faglig forsvarlighetskriterium» som er krevd. Sivilombudsmannen (SOM) finner tvangsmedisinering ulovlig i uttalelsen 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår".
Mer enn 95% av tvangsmedisineringsvedtak blir godkjent av Fylkeslegen. Men det er ikke uten grunn at Fylkeslegen ble kalt et nærmest latterlig klageorgan. Fylkeslegens vedtak kan ikke prøves rettslig som er et klart menneskerettsbrudd pga. mangel på effektiv rettsmiddel (EMK artikkel 13).
«Komiteen forutsetter at Fylkesmennenes praksis (angående tvangsmedisinering) følger riktig rettsanvendelse etter gjeldende psykisk helsevernlov, og ber regjeringen følge opp saken særskilt.» Kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. 329 S (2019-2020). Dermed har Østenstadutvalget fått et svar som begrunnet nedsettelse av kravet til sannsynlighet med «Utvalget skal her bemerke at spørsmålet om man skal eller ikke skal ha hjemmel for tvangsmedisinering må avgjøres av Stortinget som lovgiver».
Rindal, 1.10.2020
PS: Lysark om statens plikt å beskytte mot tortur
Referanser:
Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities": http://psychrights.org/Countries/UN/130304SpecialTortureRapporteurStatement.pdf
30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway to stop forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955
Responding to Crises - Alternatives to Hospital: Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH, Trieste 23rd Sept 2019: http://www.triestementalhealth.org/wp-content/uploads/2019/10/Zinkler.pdf shows that it is possible to avoid forced drugging without increasing isolation, seclusion and restraint.
Sensasjon: Overlege har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt med all tvang i psykiatrien og alle som ønsker det får medisinfri http://wkeim.bplaced.net/files/tvang-overlege-krever-slutt.html
Sivilombudsmannens høringssvar NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven. Menneskerettslige krav: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”
Helsedirektoratet IS-2314 : Internasjonalt perspektiv på psykisk helse og helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser, mai 2015
