Pasientrettighetsloven (1999), i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet.
NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene

Erfaringer som pårørende menneskerettigheter

Både min tyske mor og norske svigermor ble dement og feilmedisinert med nevroleptika. Det ble en kamp for å holde dem unna skadelig medisinering. Svigermora var ikke samtykkekompetent, dvs. det reiser spørsmål om tvang. Derfor skal også det forskningsmessige grunnlag av tvangsbehandling i psykiatrien undersøkes, som setter selvbestemmelse til side.

Norge holder fast med tradisjonell paternalisme

Feilmedisineringen med Zyprexa av svigermor ble klaget inn 2004 til Fylkeslegen og 2006 til Sivilombudsmannen (Sak 2006/147). « I omtalen (i Felleskatalogen) het det blant annet at olanzapin «er ikke godkjent for behandling av demensrelatert psykose og/eller adferdsforstyrrelser og anbefales ikke brukt i denne pasientgruppen». Fylkeslegen godkjente feilmedisineringen av demente da legene har forskrivningsfrihet, Sivilombudsmannen overprøver ikke legens faglige skjønn og uttalte seg ikke om hvem som bestemmer over pasient som ikke er samtykkekompetent.

To tredjedeler av pasienter blir bedre når antipsykotika tas bort. I andre land f. eks USA har gamle en lovfestet rett at medisineringen må vurderes av uavhengig ekstern konsulent (OBRA’87?). En seponering kan skille de 2 tredjedeler som ikke profitterer fra den tredjedel som har fordeler. NOU 2011: 9 bemerker: «En slik rettslig regulering av medisinskfaglige spørsmål, vil imidlertid kunne oppfattes som i strid med den norske tradisjonen» med forskivningsfrihet for leger. At «tradisjonell» legediktatur settes høyere enn pasientenes helse er skandaløs.

I Tyskland respekteres individuell motstand

Min mor i Tyskland fikk på slutten av 90 årene Madopar mot Parkinson syndrom og Haldol mot psykose. Dette førte til at hun ikke lengre var i stand til å snakke, spise skikkelig og gå. Legemiddelbeskrivelse viste at medisinene er kontraindisert og seponering førte til at bivirkningene forsvant. Allikevel ville legen igjen gi antipsykotika og jeg ga henne sparken. Når min mor fikk sovemiddel Innovane som gjorde at hun lå i sengen hele dager ringte jeg sykepleier. Svare var at jeg kunne snakke med legen som kan forklare meg medikamentets virkning. Jeg svarte at han trenger jeg ikke å snakke med da han ville få sparken hvis han laget problemer. Da ble sovemidlet borte. Da det syntes umulig å snakke legene til fornuft ble løsningen ble å sparke leger.

Både min mor og far mente at pasienter bestemmer til syvende og sist. Den tyske forfatningsdomstolen har 15.4.20211 underkjent tvang i psykiatrien. Psykiaterne var tvunget å lære seg å behandle uten tvang. Da det kom nye tvangslover var 90% av tvangsmedisinering borte etter 16 måneder. Så erfaringene med lovforbud er positive. Tvangsmedisinering i den tyske delstaten Baden-Württemberg er bare en tiendel sammenliknet med Norge.

I Tyskland er det mulig å reservere seg mot tvang i psykiatrien. Dette blir håndhevet av tyake domstoler. Tyske advokater anbefaler med slik ordvalg:

As I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures: psychiatric examination, diagnosis and treatment.

Behandlere har vrangforestillinger og krenker torturfrihet

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen».

I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

Ifølge forskning som bygger på det biomedisinske perspektiv finnes det ingen evidens for langtidsmedisinering (Sohler et al. 2015, Leucht et al. 2012). Akutt god symptomreduksjon farmasøytisk nytteeffekt oppnåes for 9% av pasientene(Leucht et al. 2017), er usikker (FHI 2019) og ikke godt dokumentert.

3768 vedtak om stadig økende tvangsmedisinering (se tabell) i 2022 dokumenterer at psykiaterne har en kunnskapsresistent vrangforestilling at antipsykotika fører med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» dokumentert med ulovlig tvangsmedisinering legitimert av helsedirektoratet som brukte knep og saboterte Sivilombudet med å feilinformere statsforvalterne. Statsforvaltere, Helsedirektoratet og Helsetilsynet oppfører seg som nyttige idioter for denne praksis.

Behandlere utfører tortur og umenneskelig behandling ifølge internasjonale forpliktelser f. eks. CRPD komiteens uttalelse. Etter å ha gjort oppmerksom på det i 10 år tolerer statens byråkrater det fremdeles og det er derfor betimelig å spørre om dem er skrivebordstorturister.

Som sakkyndig vitne i lagmannsretten i Agder så jeg at lagmannsretten er også i psykiatriens klør.

Forskning basert på det bio-psyko-sosiale perspektiv konkluderer at kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) når det gjelder symptomreduksjon, livskvalitet og fungering og psykososiale intervensjoner, og psykologiske intervensjoner anbefales ifølge Bighelli et al. 2021 see WHO 2023 (mhGAP) guideline. Psykiatere informerer ikke at kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling TAU når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering (WHO 2023 (mhGAP) guideline) og at god akutt farmasøytisk symptomreduksjon oppnås bare for 9% av pasientene (Leucht et al. 2017 i Retningslinjene behandling med legemidler, samvalg psykose og WHO 2023). Derfor er informert samtykke (pbrl § 4-1) ikke gyldig.

Konklusjon

Handlingsplanen om menneskerettigheter for pasienter tok sikte på å styrke selvbestemmelse framfor paternalisme og reduksjon av tvang i psykiatrien. Det ble en fiasko: Tvangen økte i 25 år dramatisk og ble møtt med en klagestorm av pasientene. Pasienter har på gruppenivå ifølge forskning bedre kunnskap om medisinering, årsak til psykose og problemene med diagnoser enn behandlere. Det er et paradoks at staten gir behandlere lov å tvangsbehandle. Tvang skulle reduseres, da det ble 1999 ansett å være i et spenningsforhold til tortur. Nå er tvangsbehandling ifølge Norges internasjonale forpliktelser tortur og umenneskelig behandling. Tvangsmedisinering bygger på behandlernes vrangforestilling at det fører med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring». Tilsynets skrivebordtorturister oppfører seg som nyttige idioter og godkjenner denne vrangforestilling.

Rindal, 4.12.2025

Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com