(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729
The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Til Jan Olav Johannessen, Lars Lien. kopi: journalister, pasientorganisasjoner. 14.11.2021
I innlegget «Konsekvenser for farlighet, tvang og lovverk» redegjøres først for en ny psykoseforståelse. Det tas et oppgjør mot «en gammeldags og utdatert forståelse av hva psykisk lidelse generelt, og psykose spesielt, er.» Så henvises til hvordan psykosen utvikles og at diagnoser er flyktige og anbefaler en transdiagnostisk forståelse og tilnærming til mennesker i psykisk nød.
Her beskrives et framtidsrettet paradigmeskifte som Johannessen kalte «Modern understanding of psychosis: from brain disease to stress disorder» bort fra overmedisinering. "(W)e must realize that today’s drugs for the most serious mental disorders are not as effective as one might hope" med vekt på retningslinjebasert psykososial behandling som beskrives som fordelaktig i det lange løp. Det fører naturlig hen og blir realisert av WHOs forslag om en radikal forandring av tjenesten med Open dialogue, Basal eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Soteria Berne som forbilder. Pasientene støtter en slik overgang som har potensial at 4 ganger så mange behandles.
Så langt er det veldig positiv, forskningsbasert og framtidsrettet, Men så forsvares feil behandling med overmedisinering med å kritisere lovendringen som fant sted i 2017 med samtykkekompetanse som påstås å ha medført at «redusere ubehandlet psykose (VUP) blir lenger, førstegangsbehandling blir kortere, pasientene utskrives tidligere». Men denne teorien angis ikke å ha blitt evaluert.
Det påpekes at oversikten over hva som skjer med unge mennesker som får en psykoselidelse i Norge, er skremmende liten. Helse-departementet, Ingen, absolutt ingen sentral myndighet eller sykehuseier etterspør hvilke behandlingsresultater vi oppnår.
Men det har Open dialogue gjort. I en 20 års sammenlikning med standard behandling av alle i Tornio med Finland halveres uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling med halvering av medisinbruken. Derfor kan Open dialogue møte opp innen 24 timer og redusere VUP med mindre ressurser. Riksrevisjpnen fant: «Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det.».
Det er underlig at Norsk psykiatrisk forening i sin strategi for reduksjon av tvang glemte Basal eksponeringsterapi, Open dialogue og Heidenheim klinikk som vellykkete eksempler. Men det er skandaløst kunnskapsresistent ikke å oppdatere strategien etter å ha blitt gjort oppmerksom på det flere ganger.
Tvangsbruken i Norge er den høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. 2 tredjedeler i tiden før 2017 med strategier om reduksjon av tvang uten samtykkesjekk. 96% av pasientene under tvang medisineres.
Forsvar av nåværende behandling med tvangsmedisinering står i veien for et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.
Det argumenteres bl. a. med at psykiatriske pasienter mangler sykdomsinnsikt som tilsier at det brukes tvang.
Tvangsmedisinering som støtter opp om eksessiv overmedisinering er elefanten i rommet for behandling i strid med Johannessens gode intensjoner:
Special Rapporteur on Torture bannlysning av tvangsbehandling 4.3.2013
CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42
«Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately» fra 3 FN grupper datert 30. januar 2017 (ref. UA Norway 1/2017
Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
Verdens helseorganisasjon kom med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care som henviser til Basal eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Soteria Berne
Verdens psykiatriforbund World Psychiatric Association (WPA) anbefaler bl. a. Safewards og WHO’s QualityRights Initiative for reduksjon av tvang på basis av CRPDs krav om torturfrihet
Fram for hjelp til rett tid er det en orgie av tvang, traumatiseng og tvangsmedisinering bannlyst av FNs rapporteur mot tortur gjør psykiatrien til et utrivelig sted som det er forståelig at pasienter skyr. Er det forunderlig at mange pasienter ønsker seg fort utskrevet så fort som mulig?
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig og spurt hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav.
God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det.
Før tvangsbehandling startes skal frivillighet prøves først. Så underkjenner en psykiater med et gammeldags utdatert syn om eksessiv medisinering en pasients godt begrunnet motstand mot overmedisinering som «manglende innsikt».
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018).
Nødvendigheten av et paradigmeskifte i psykiatrien blir bare i noen få fagartikler tatt opp og har ikke nådd praksis. Johannssen gjør et knefall for psykiaterens endringsresistens, At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått av psykiatrien og i pressen i de siste 10 årene.
Rindal, 14.11.21
Walter Keim
