The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...” Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 4. Mars 2013

New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021

Walter Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 25.8.2023

Til Professor Solveig Klæbo Reitan

Solveig Klæbo Reitan har lurt seg selv, psykiatrien og myndigheten men ikke pasientene angående trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid

Solveig Klæbo Reitan er Professor ved Institutt for psykisk helse, Fakultet for medisin og helsevitenskap i NTNU.

Hun er også nestleder av styret i Norsk psykiatrisk forening og er med på forsvar av overmedisineng. Hennes vrangforestillinger om antipsykotikas fortreffelighet er godt dokumentert.

91% av pasientene mangler god akutt symptomlindring dvs. nytte av «antipsykotika»

FHI direktør 2018: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika.»

I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». Da antipsykotikanaive deltagere mangler er den «overveldende dokumentasjon» verdiløs.

Den usikre trosbaserte farmasøytiske effekten er god akutt symptomreduksjon for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Placebo effekten (narrepiller) er større men blir av psykiatere vanligvis tatt til inntekt for antipsykotika er 14%. Dette tilsvarer Number Needed to Treat (NNT) 11, dvs. 11 må behandles for å hjelpe 1.

For sosial fungering er ifølge Ceraso et al. 2020 fordelen av vedlikeholdsmedisinering bare NNT 7 og tidsavhengig. For mer enn 2 år er seponering mer fordelaktig enn vedlikehold (Schlier et al. 2023).

Evidens for langtidsbehandling mangler

Bjornestad, Larsen et al. 2017 (1) innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...» . Leucht et al., 2012, skriver på side 27: “… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years”. Dermed er det ingen evidens for positive effekter etter 3 år. Allikevel anser ifølge Lauveng et al. 2021 86% av ansatte langvarig medisinering som nyttig (2). Psykiatrien har i alle år langtidsmedisinert uten evidens.

Schlier et al. 2023 gjennomførte den første metaanalysen som samler langtidseffektene av antipsykotisk vedlikehold versus seponering på funksjonell recovery hos personer med schizofrenispekterforstyrrelser. Resultatet var at fordelen ved vedlikehold forsvinner etter to år. Ceraso et al. 2020 fant samme effekt.

Liten usikker symptom reduksjon effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisinering av nesten alle (97,3% ifølge Bergstrøm et al. 2018) bare skje med tvangsmedisinering.

Loven gir psykiatrien i oppgave å fremme recovery (tilfriskning) som falt fra 20% var i 50-årene og 8% i 90-årene (Jaaskelainen et al. 2012).

Tvangsbehandling er i et spenningsforhold til tortur

Ifølge psykisk helsevernloven § 4.4 «kan (behandling) uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis... Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse». Forarbeidene til loven krever «strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om "stor sannsynlighet" for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur)».

Tvangsbruken i Norge er den høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 9107 i perioden 2001 til 2022, dvs. 59%.

Sivilombudsmannen (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» finner tvangsmedisinering ulovlig.

Nyttingnes skriver i «Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem»: non-respondere bør neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling. Ifølge en rapport fra Sintef mottok opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). MANGE ER UTEN POSITIV VIRKNING, dvs. 91% av medisinerte uten akutt god symptomreduksjon.

I belteleggingsakandalen framstod psykiatrien som et resttssikketsmessig katastrofeområde. Derfor ble det satt ned et utvalg om tvangsbegrensning. Det var Reitan som på vegne av Norsk psykiatrisk forening polemiserte mot lovpålagt tvangsreduksjon.

Oppdiktet nytte av antipsykotika gjør: