Skyhøy tvangsbruk krenker både menneskerettigheter, lovkrav, fagkunnskap, brukerkunnskap og fornuftig medisinering av non-responders

Det refereres til «Derfor trenger vi tvang i psykisk helsevern» der det konkluderes «Riktig bruk av tvang overfor en pasientgruppe som ellers vil kunne gå til grunne, er en samfunnsplikt» i kontekst av Temanummer: psykologer og bruk av tvang.

Trond Hatling og Erlend Bugge skriver 27.5.22: «Kunnskaper om hvordan vi kan lykkes med endringer i klinisk praksis, finnes, men anvendes ikke....En definerer her «riktig bruk» av tvang til å «være en praksis som reflekterer både fagkunnskap og brukerkunnskap, som er likeartet i hele landet og i tråd med lovverk og menneskerettigheter» (Sosial- og helsedirektoratet, 2010, s. 13).»

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern...Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen»

Lovkravene i psykisk helsevernloven (phvl.) bl. a. samsvar med menneskerettighetene, forebygge og begrense bruk av tvang, «strengt nødvendige» og «strengt faglig forsvarlighetskriterium» angående «stor sannsynlighet» (phvl. § 4-4) for helbredelse konkretiserer menneskerettighetene.

Tvangsinnleggelsene i Norge de høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Det krenker formålet å redusere, forebygge og begrense bruk av tvang. Setter man tvangsbruken i Italia/Portugal til «det strengt nødvendige» er den 10 ganger for høy i Norge.

I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det «strengt nødvendige» er det høyeste 5 ganger for høy (Hofstad et al. 2021). Dermed krenkes lovkravet «strengt nødvendige» (phvl § 4-4) og at tvang er likeartet over hele landet..

96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. 70% blir medisinert uten nytte av medisinen. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Feiloppfatningen at det er uetisk ikke gi antipsykotika og avvisning av medisinfri behandling legitimerer denne overmedisineringen.Det er et faglig lavmål i strid med «streng faglighet» å fortsette med denne uvettige praksis.

God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Da 94% (kilder) av pasientene opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det. Bare feilinformasjon og tvangsmedisinering kan opprettholde at nesten alle medisineres.

Sivilombudsmannen kjente 21.1.2019 (uttalelse 2017/3156) tvangsmedisinering ulovlig, Helsedirektoratet har sabotert Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

Tvangslovutvalg fant ingen overbevisende kunnskapsgrunnlag for tvangsmedisinering men det ble videreført at hensyn til tjenestens endringsmotstand: «Utvalgets flertall har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene...Dette er ikke mulig å få til på kort sikt.»

Bjørnestad og Hegelstads egen forskning viser problemene med nevroleptika, bl. a. at recovery gikk ned ned fra 20% til 8,1% (Bjornestad, Hegelstad et al. 2017). etter innføring av antipsykotika.

Både menneskerettigheter, lovkrav, brukerkunnskap, fagkunnskap blir krenket av psykiatrisk praksis, dvs. tvangsbruken er ikke riktig.

Psykiatrisk praksis har ignorert Stortingspolitikernes lover i 2 årtier og polemiserer fremdeles mot dem. Internasjonale aktører kom med sterk støtte bl. a. følgende innspill, der tvangsbehandling ble bannlyst av FNs torturtilsyn, bør forbys og opphøre umiddelbart:

FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling
FN Komiteen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD-komiteen) har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The United Nations Special Rapporteurs on the rights of persons with disabilities, Catalina Devandas-Aguilar, and on the right to health, Dainius Pûras:, 10.10.15

Bjørnestad og Hegelstads usaklige polemikk går mot FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet som tar til orde for radikale forandringer. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som har potensial for å firedoble behandlingdkapasitet.

Rindal, 19.6.22

Walter Keim