The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Walter
Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva
64
6657 Rindal, 27.05.2023
Åpen brev til Tidsskrift for Norsk psykologforening
Det vises til Tidsskrift for Norsk psykologforening 30. mars 2023 Selvbestemmelsens pris:
Flere
pasienter som forfaller. Mer tvang. Men også grundigere kliniske
vurderinger. I psykisk helsevern er det blandete erfaringer med
samtykkebestemmelsen.
– Antall liggedøgn har økt for de som
er innlagt på tvang. Loven har ikke virket etter hensikten.
Sammenfatning: Artikkelen mangler pasientperspektivet og kvantifisering av tvangsutvikling etter år 2000 og at det er ingen evidens for langtidsmedisinering, kvantifisering og symoptomlette akutt er usikker og liten. Tvangsinnleggelsene gikk opp 41% fra 20021 til 2016 og 7% fra 2017 til 2020. 66% av pasientene mener at langvarig medisinering er skadelig, 7% uskadelig, Her blir pasienters mening om skadepotensiale underslått. Det er få som får usikker akutt symptomlette med antipsykotika. Nesten alle får bivirkninger og derfor slutter «opp til 93%» om dem får lov. Pasientene har forgjeves sagt ifra om det i 60 år men er ikke blitt tatt hensyn til. Det er 70% som ble påført skam, mindreverdighetsfølelse, krenkelse (Tvangsrapport 2021: Figur 8.1.1 side 47). Pasienter og ansatte har helt forskjellig oppfatning om nytten og skade. Forskning støtter pasientenes oppfatning om fornuftig medisinering, diagnostisering og årsaken til psykose. Økt selvbestemming ville gavne helsen.
Økning i tvangsbehandling etter 2017 diskuteres mens perioden før omtales at det har «vært vanskelig å snu tvangstallene».
Stortinget inviterte til en dialog med tjenesteytere. Men psykiatrisk praksis saboterte lovpålagt tvangsreduksjon: Tvangsinnleggelsene gikk opp 41% fra 5719 i 2001 til 8095 i 2016 ti ganger så mye som Italia og Portugal på tross av at det er lett å redusere tvang bare viljen trengs.
Så det er polemikk og krokodilstårer når nå en ytterlige økning fra 8095 til 8682 i 2020 dvs. 7 % skal begrunne å fjerne samtykkekravet for tvangsbehandling for ufarlige. Antall tvangsinnlagte synes å ha økt noe mindre enn 7%. Faktum er at samtykkekravet har sannsynligvis bremset en større økning av tvangen.
I artikkelen blir SAMDATA SPESIALISTHELSETJENESTEN: Behandling uten samtykke under tvungent psykisk helsevern blir sitert for å dokumentere økning av tvangsbehandling. Men der står det: «. En lovendring i 2017 tydeliggjorde at pasienter uten samtykkekompetanse bare kan underlegges behandling når det er fattet vedtak om dette. Dette kan være medvirkende årsak til det økte antall pasienter med vedtak.»
Så det betyr bare at tvangsbehandlingen av noen av de ca. 6000 tvangsinnlagte ble annerledes registrert.
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig». Derfor kan medisinering av nesten alle som tvangsinnlegges bare skje med tvang. «En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang».
I «Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte» av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 anser 44% av forespurte pasienter langvarig medisinering som veldig skadelig, 22% skadelig og 7% som ikke skadelig. 9% anser langvarig tvangsmedisinering som veldig nyttig 44% som ikke nyttig. Blant de ansatte finner 62% langvarig tvangsmedisinering veldig nyttig og 4% unyttig.
10 norske psykiatere finner i Bjornestad , Hegelstad et al. 2017 med henvisning til Sohler et al. 2015 at det finnes ingen evidens for langtidsbruk utover 3 år av antipsykotika .Den samme studien referer Jaaskelainen et al. 2013 at recovery gikk ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995, dvs. et fiasko når det gjelder målsetningen med behandling. Hegelstads egen forskning bekrefter pasientenes skepsis.
Forskning støtter pasientenes oppfatning angående årsaken til psykose, fornuftig medisinering og diagnoser.
FHI direktør 2018: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika.»
I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». Da antipsykotikanaive deltagere mangler er «mange pasienter opplever at medisinene hjelper» bare på symptomer og uten forskningsstøtte.
Den usikre trosbaserte farmasøytiske effekten er god akutt symptomreduksjon for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Placebo effekten (narrepiller) er større men blir av psykiatere vanligvis tatt til inntekt for antipsykotika er 14%. Dette tilsvarer NNT 11.
Effekten angis i Number Needed to Treat (NNT), dvs. antall pasienter som må behandles for å hjelpe en. NNT=1 er best, alle pasienter får hjelp. Eksempler er Leucht et al 2017 for symptomlette akutt psykose med antipsykotika for 9% av pasientene, dvs. NNT=11 og Annbjørg Haram et al. 2018: Psychotherapy (dvs. medisinfri behandling) in schizophrenia NNT=1.35 (Global Assessment of Functioning GSF).
Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisinering av nesten alle (97,3% ifølge Bergstrøm et al. 2018) bare skje med tvangsmedisinering.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav om «stor sannsynlighet» for helbredelse. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalterne. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
Det er betenkelig at nytten av medisiner bare forutsettes ikke begrunnes med forskning og bivirkninger avglemmes. Det er et svik mot et nødvendig paradigmeskifte. Pasientenes meninger, helse og skadepotensiale underslås. Medisinfri behandling er nødvendig for å unngå tvangsmedisinering og muliggjør lovpålagt reduksjon av tvang. Informasjonen som gis i artikkelen fremmer ikke en nødvendig revolusjon (Puras 2017) som pasientene støtter dvs. fornuftig medisinering. Pasientene støtter en nødvendig revolusjon for å få slutt på eksessiv overmedisinering. Selvbestemmelsen gavner helsen ifølge forskning.
Mvh
Walter
Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
medisinfri-medisinering.gif
kritikk_antipsykotika.gif
