Åpent brev til Professor Ole A. Andreassen, Oslo Universitetssykehus, Psykiater Jan Ivar Røssberg

Skritt i riktig retning dvs. «klokskap i bruken» av medisin og mål recovery, men langt igjen til pasientenes helsetjeneste i psykiatrien

Det refereres til innlegget Riktig bruk av medisiner ved psykiske lidelser gir god effekt | Jan Ivar Røssberg og Ole A. Andreassen i Aftenposten. Hvordan brukes medisiner i dag? Hvor stor er mulige helsegevinster og hva er virkningene av mindre medisinering?

Mindre medisiner enn før er mainstream

Jeg har tatt opp før med både Røssberg og Andreassen spørsmålet om faglig forsvarlig medisinbruk og også belyst det fra et pasientperspektivet i bidragene til Dagens medisin «Realitetsfjernt om medikamentfri behandling», «Langvarig bruk av antipsykotika reduserer tilfriskning for mange» (dvs. ca. 40%) og i Legetidsskriftet om: "Effekten av vedlikeholdsmedisinering" med manglende evidens for langtidsmedisinering. Dessverre kom det ingen svar og argumentene er bare litt imøtekommet.

Nå kommer mange tanker og bevegelse i retning «riktig», «klok», forsiktig medisinbruk og psykososiale tiltak (som samtaleterapi, familiearbeid, eller kursing om lidelsen) for å oppnå recovery, som er blitt mainstream. Men hvordan ser virkeligheten ut? Videre skrives: "Hvis medisinen ikke har effekt på de ønskelige plagene eller symptomene, så skal de selvsagt ikke brukes". Følger psykiatrien professorenes fine ord? Ordet bivirkninger mangler og at pasienter kan bli overvektig (noen dobler vekten), skjelve og bli sløv osv. er omskrevet som «negative sidene» her.

Hva sier forskning?

Bekrefter forskning at virkningen er som vanlige medisiner? For å forsvare at antipsykotika har «god effekt» sammenliknes med hjertemedisinen som påstås å være «hverken bedre eller dårligere enn antidepressiva og antipsykotika. Statiner skal forebygge hjerte- og karsykdom og tidlig død for en av 100 pasienter (NNT=100). RASUGREL har NNT=46 beskyttelse mot død. Begge synes lite typisk for somatisk medisin og er derfor ingen forbilde for effektiv behandling. En slik lav sannsynlighet kan under under ingen omstendigheter rettferdiggjøre tvangsmedisinering som krever stor sannsynlighet. Ovenfor Fylkeslege påstår psykiatrien høy sannsynlighet og Fylkeslegen tror på det og dokumenterer dermed å være et nærmest latterlig klageorgan. Å ta hjertemedisin er frivillig.

Ifølge Leucht et al. 2009 oppnåes minst 20 - 30% psykotisk symptomreduksjon for 41% minus 24% for placebo lik 18% dvs. for et lite mindretall (1 av 6 pasienter) i begynnelsen av psykosen med antipsykotika. Paulsrud utvalget fant de samme effektene (1 av mellom 5 og 10 pasienter). Leucht er brukt av både Folkehelseinstututt og i psykoseretningslinjene.

Leucht et al 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder. Resultatene for å hindre tilbakefall er 1 av 3 pasienter (NNT=3), reinnleggelse NNT=5 og konklusjonene for videre forskning er "focus on outcomes of social participation and clarify the long-term morbidity and mortality".“… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years” (Leucht et al., 2012, p. 27). Det er ca. dobbelt så mange som trenger vedlikehold sammenliknet med symptomlindring.

For sosial fungering er ifølge Ceraso et al. 2020 fordelen av vedlikeholdsmedisinering bare NNT 7 og tidsavhengig. For mer enn 2 år er seponering mer fordelaktig enn vedlikehold (Schlier et al. 2023).

Med andre ord er virkningen ikke på psykosen men på symptomene. Langtidsbruk har ingen støtte i forskning, dvs. psykiatrien har i 60 år drevet med eksperimentell, uetisk langtidsbruk uten evidens. Nå viser det seg at det kan oppnåes dramatisk bedre recovery på lang sikt.

Fremmer medisinbruk recovery?

Så påstår professorene at symptomdempning fremmer recovery. Det blir ikke bekreftet av forskning: Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2009 PORT Treatment Recommendations). PORT er brukt i psykoseretningslinjene.

Hva er dagens praksis og resultatet?

Hva er så realiteten og resultatene?

Recovery-Oriented Cognitive Therapy (CT-R) oppnår i randomisert kontrollerte sammenlikninger allerede etter to år bedre resultater enn standard behandling med medisiner (Paul M. Grant et al 2017). Det gjaldt både funksjonsnivå og symptomer. Det finnes nå flere slike studier som viser evidens for medisinfri behandling. For å bruke forfatterne som utgangspunkt som anser at antipsykotika har "god effekt" så har altså recovery orientert kognitiv terapi bedre effekt på gruppenivå. Skal vi da kalle det veldig god effekt?

Som et tankeeksperiment så ville altså en erstatning av medisin (bortsett fra øyeblikkelig hjelp) med CT-R føre til bedre helse på gruppenivå. Hvordan skal den nåværende overmedisinering unngås?

Medisinen brukes ikke klok og tilbakeholden som professorene påstår: Nesten alle pasienter med schizofreni diagnose får antipsykotika ifølge standard behandling i begynnelsen (TISP alle, Svedberg 93% og som vedlikehold ca. 70% TIPS, 75% (Svedberg et al 2001).

Bjornestad, Jone et al. 2017 fant i “Antipsychotic treatment: experiences of fully recovered service users”: “(b)etween 8.1 and 20% of service users with FEP achieve clinical recovery (Jaaskelainen et al., 2013)” med standard behandling etter gjeldene retningslinjer.

Alternativer

I Open dialogue brukes medisin for en tredjedel i begynnelsen og 17% vedlikehold, dvs. 60% mindre langtidsbruk. 83% blir behandlet medisinfritt i et langtidsperspektiv.

Resultatet av Open dialogue behandlingen: schizofreni per år reduseres til en tiendedel. uføretrygd/sykdom ned til en tredjedel, og mer enn 80% recovery fram for 8,1 til 20% recovery. Det er altså en meget helsebringende og utrolig lønnsom alternativ.

For å framstille lav effekt av medisiner som god sammenliknes med hjertemedisin som virker for veldig få, men Open dialogue med medisinfrie for 83% på i et langtidsperspektiv underslåes. Men andre ord forteller ikke professorene hva som skjer og gjøres i psykiatrien og forsvarer indirekte overmedisinering med katastrofal dårlige behandlingsresultater.

Dessverre var interessen for å slutte med overmedisinering og gå over til kunnskapsbasert bruk av medisiner så langt liten. Hvorfor går overgangen så tregt : «Paradigmeskifte mot recovery: schizofreni per år reduseres til en tiendedel og mer og enn 80% recovery fram for 8,1 til 20% recovery».

Denne behandlingsformen er en vinn-vinn situasjon for både pasienter (bedre helse) og ansatte som ser mer suksess av sin innsats. Når begynner det psykiatriske forskningsmiljøet å slutte og ignorere og polemisere mot Open dialogue. Når skal forskningsinnsatsen rettes mot å finne ut nøyaktig hva som er grunnen til denne behandlingssuksess?

Rindal, 12.1.2018

Referanser;



Dialogical_practice_is_effektive.png


Open_dialogue_why_effective.png


Open-Svedberg.gif