The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Walter
Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva
64
6657 Rindal, 15.04.2023
Til
Sinn og
samfunn
Kopi: Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp,
pasientorganisasjoner
Det refereres til «Sinn og samfunn» nr. 5/2022: «Er medisinfri behandling det rette for deg?»:
Medisinfri
behandling dreier seg om frihet til å velge...
Hvis du lagt inn
for tvangsbehandling i psykisk helsevern i Norge blir du stor
sannsynlighet medisinert med antipsykotika enten du vil det eller
ikke. Mange pasienter opplever at medisinene hjelper, men mange
opplever at ulempene og bivirkningene er større enn helsegevinstene.
Sammenfatning: Det er få som får usikker symptomlette med antipsykotika. Nesten alle får bivirkninger og derfor slutter «opp til 93%» om dem får lov. Pasientene har forgjeves sagt ifra om det i 60 år men er ikke blitt tatt hensyn til. 66% av pasientene mener at langvarig medisinering er skadelig, Her blir altso skadepotensiale underslått. Pasienter og ansatte har helt forskjellig oppfatning om nytten og skade. Forskning støtter pasientenes oppfatning om fornuftig medisinering, diagnostisering og årsaken til psykose. Tvangsproblematikk er fraværende.
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig». Derfor kan medisinering av nesten alle som tvangsinnlegges bare skje med tvang. «En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang».
I «Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte» av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 anser 44% av forespurte pasienter opplever langvarig medisinering som veldig skadelig, 22% skadelig og 7% som ikke skadelig. 9% anser langvarig tvangsmedisinering som veldig nyttig 44% som ikke nyttig (1). Blant de ansatte finner 62% langvarig medisinering veldig nyttig og 4% unyttig.
Forskning støtter pasientenes oppfatning angående årsaken til psykose, fornuftig medisinering og diagnoser.
FHI direktør 2018: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika.»
I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». Da antipsykotikanaive deltagere mangler er «mange pasienter opplever at medisinene hjelper» bare på symptomer og uten forskningsstøtte.
Den usikre trosbaserte farmasøytiske effekten er god akutt symptomreduksjon for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Placebo effekten (narrepiller) er større men blir av psykiatere vanligvis tatt til inntekt for antipsykotika er 14%. Dette tilsvarer NNT 11.
Effekten angis i Number Needed to Treat (NNT), dvs. antall pasienter som må behandles for å hjelpe en. NNT=1 er best, alle pasienter får hjelp. Eksempler er Leucht et al 2017 for symptomlette akutt psykose for 9% av pasientene, dvs. NNT=11 (2) og Annbjørg Haram et al. 2018: Psychotherapy (dvs. medisinfri behandling) in schizophrenia NNT=1.35 (Global Assessment of Functioning GSF).
Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisinering av nesten alle (97,3% ifølge Bergstrøm et al. 2018) bare skje med tvangsmedisinering.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav om «stor sannsynlighet» for helbredelse. Fylkesmann skrev til Helsedirektoratet «Sivilombudsmannens lovtolkning medfører en reell fare for at især pasienter med førstegangspsykose ikke får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.» Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalterne. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
Det er betenkelig at hjelpen av medisiner overvurderes og bivirkninger underkommuniseres. Det er et svik mot pasientenes meninger og helse at skadepotensiale underslås. Medisinfri behandling er nødvendig for å unngå tvangsmedisinering og muliggjør lovpålagt reduksjon av tvang. Artikkelen fremmer ikke en nødvendig revolusjon (Puras 2017) for å unngå trosbasert overmedisinering.
Mvh
Walter
Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
PS: Referat fra ledermøte Mental Helse september 2022: Saksnummer: 15/22 Tema: Medisinfrie tilbud: «Mange, 40% opplever og at tvang har vært nødvendig del av behandlingen de har fått, men 54% av pas sier tvang ikke var nødvendig. Noen opplever god hjelp av medisiner, mens andre opplever liten effekt. Samme med alvorlige bivirkninger»
Referanser:
Bruk av
tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter,
pårørende og ansatte.
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse
innen psykisk helse, august, 2021
https://erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2021/10/Tvangsrapporten_2021.pdf
Kunnskapsgrunnlag: Sammenlikning av evidens for nevroleptika og medisinfri behandling. Erfaringsdata viser svekket recovery for langtidsmedisinering med nevroleptika
Dokumentasjon av fakta og forskning som blir ignorert av psykiatrisk praksis
Psykiatere har lurt seg selv, myndighetene og offentligheten men ikke pasientene om trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid
Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Forskning støtter pasientene for å oppnå bedre helse
Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles
20 års tvangsreduksjon mislyktes
(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika. Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729.
Men Jan Ivar Røssberg og Jørgen G. Bramness holder fast med troen: «Referansen de bruker skriver riktignok at slike studier ikke er gjort i de senere årene fordi det ville være uetisk og umulig».
Svaret var: «Vi antar at Bramness og Røssberg mener at det er uetisk at en gruppe pasienter skal randomiseres til å ikke få antipsykotika. Det er minst like god grunn til å hevde at det er uetisk ikke å undersøke effekten av et legemiddel i randomiserte studier.»
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Men psykiatrisk praksis følger den kunnskapsresistente trosbaserte overbevisning «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet». Derfor blir 97,3% (Bergstrøm et al 2018) av pasientene medisinert på et aller annet tidspunkt.
Selv om det finnes ingen evidens for langtidsbruk av antipsykotika (Bjornestad et al. 2017 ,Sohler et al. 2015) finner av de ansatte 86% langvarig tvangsmedisinering nyttig og 4% unyttig.
“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).
Da 94% (kilder) av pasientene opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det. Bare feilinformasjon og tvangsmedisinering kan opprettholde at nesten alle medisineres.
Morrison et al. 2020 konkluderer: «This trial is the first to show that a head-to-head clinical trial comparing psychological intervention, antipsychotics, and their combination is safe in young people with first-episode psychosis..All three regimens were broadly safe and acceptable, with no involuntary hospital admissions and no suggestions that psychological interventions in the absence of antipsychotic medication were detrimental.»
I 2020 kom det en sensasjonell studie (Francey et al. 2020) med resultat at psykososial behandling alene er ikke dårligere enn psykososial behandling med nevroleptika.
Det er også gode erfaringer fra behandlingssteder hvor psykososial behandling vektlegges og antipsykotika brukes i liten grad, blant annet i USA Soteria (Calton, Ferriter, Huband, & Spandler, 2007), Finland Open dialogue (Bergström et al., 2018), Danmark OPUS (Wils et al., 2017), Sverige (Cullberg, Levander, Holmqvist, Mattsson, & Wieselgren, 2002) og Norge Basal Eksponeringsterapi (Hammer, Heggdal, Lillelien, Lilleby, & Fosse, 2018), se Øvernes 2019, Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012),
Langsiktige behandlingsresultater for schizofrenispektrum populasjonen var gunstigere med pasienter som fikk mindre medisiner (Joukamaa et al., 2006; Wunderink et al., 2013; Harrow et al., 2014; Nykänen et al. 2015; Harrow et al., 2017).
Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%. Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika.
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»
Her skal meningene av pasienter og behandlere om årsaken til psykoser, medisinering og behandling gjennomgås på bakgrunn av forskning. Behandlere tar feil, derfor vil bortfall av tvangsbehandling gavne helsen. Å høre på pasientene har potensial å firedoble kapasiteten.
|
|
Pasienter |
Psykiatere |
|
Årsak til psykose |
hovedsaklig sosialt betinget |
hovedsaklig biologisk |
|
Medisinering |
Opp til 93% slutter |
|
|
diagnose |
97% tror ikke å være syk (Murray, Dean 2008) |
DSM, ingen sykdomsinnsikt og nektelse bekrefter diagnosen |
Hva sier forskningen?
Årsak: Det finnes ingen evidens for at psykose er genetisk betinget (Hamilton 2008). Det finnes en sammenheng av psykoser og fattigdom (Eaton 2008, Harrison 2001). Barndoms traume henger sammen med psykose (Read et al. 2008). Å være utsatt for 5 typer traumer fører til 194 ganger større forekomst av psykose (Shevlin et al. 2007). Disse føringene er så sterk at Store medisinske leksikon på snl.no gikk 2021 over i retning av en «stress-sårbarhetsmodell» som kan involvere genetikk, virusinfeksjoner i svangerskapet, fødselskomplikasjoner, næringsmangel og så videre. Johannessen et al. 2021: Modern understanding of psychosis: from brain disease to stress disorder. «(I) forhold til de alvorligste psykiske lidelsene må vi innse at dagens medikamenter ikke er så effektive som man kunne håpe.»
Medisinering: God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. «The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”. Johannessen et al. 2021: "we must realize that today’s drugs for the most serious mental disorders are not as effective as one might hope"
Diagnose: Problemer med reliabilitet (Rosenhan 1974, Copeland et al. 1971, Harron et al, 1992). Dr. Allen Frances som var selv med i DMS IV anbefaler å være skeptisk. Et flertall av bidragsytere til DSM har finansielle bindinger til den farmasøytiske industri.
Feil utgangspunkt med biologisk årsak kan gjøre at pasienter får ikke kognitiv terapi foreslått i retningslinjene og behandlere spør ikke om mulige barndomstraumer.
Professor Ragnfrid Kogstad ordlegger seg i Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt slik: «Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, ikke en avspeiling av virkelige fenomener...Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling.»
Utgangspunktet for helsehjelp er selvbestemmelse, dvs. pasienten bestemmer. Men i psykisk helsefelt kan tvangsbehandling brukes, dvs. psykiaternes feiloppfatninger trumfer forskning og fornuft. Reservasjonsrett for pasientene støtter opp om et paradigmeskifte.
FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som tilfredsstiller det Fellesaksjon for medisinfri behandling ønsker seg.
BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.
I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halverer medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.
For å unngå tvangsmedisinering må det utvikles medisinfrie tilbud.
Etter at psykiatrisk praksis har sabotert å utvikle og praktisere alternativer har ca. 60 medikamentfrie senger av ca. 3500 blitt pålagt av Helseminsiteren i tråd med «pasientenes helsetjeneste». Det ble møtt med vettløs polemikk av Tor Larsen som betegnet det som «gigantisk feilgrep» og Jan Ivar Røssbergs påstand at medisinfri behandling er uetisk. Følgeforskning har vist at medisinfrie enheter er en suksess både fra pasientenes og behandlerens perspektiv og for pasienters helse. Da en medisinfri behandlingsenhet ble opprettet i Ahus ønsket 97% av personalet å være med. I Helse Bergen var 90% av behandlere positiv til medisinfri behandling.
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»
Men antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.
Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.
96% av pasienter under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert.
Reduksjon av tvang er mulig, hvis viljen var tilstede. Allikevel har dialogen med tjenesteyterne mislyktes. Psykiatriens f. eks. Norsk psykiatrisk forenings høringsinnspill på forslag av tvangsbegrensningsloven dokumenterer motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon. Menneskerettigheter er fraværende.
At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått i pressen i de siste 10 årene. Menneskerettsbruddene i psykiatrien kommer lite fram i pressen.
medisinfri-medisinering.gif
kritikk_antipsykotika.gif
