Walter Keim hevder selv at mange av hans leserbrev ikke ble publisert fordi pressen, etter hans syn, driver med desinformasjon og bevisst ignorerer kritiske perspektiver på tvang i psykiatrien. [1, 2]
Ifølge Keims egne nettsider og klager er dette de viktigste årsakene til den manglende publiseringen:
Manglende tilsvar og rettelser: Keim har klaget flere aviser (blant annet Bergensavisen) inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på Vær varsom-plakatens regler om saklighet og rett til tilsvar. Han mener aviser sprer feilaktige opplysninger om at psykisk syke er farligere enn andre, uten å slippe til motstridende fakta.
Legitimering av systemet: Han argumenterer for at pressen bidrar til å legitimere det han kaller «ulovlig tvangsmedisinering» ved å kun presentere psykiaternes og myndighetenes synspunkter.
Ignorering av internasjonale retningslinjer: Keim hevder at norske redaksjoner overser viktige rapporter fra blant annet FN og WHO, som krever en drastisk reduksjon eller fjerning av tvangsbruk. Ved å ikke publisere hans leserbrev som viser til disse dokumentene, mener han pressen hindrer en nødvendig samfunnsdebatt.
Redaksjonelle valg: Fra pressens side vil slike beslutninger ofte begrunnes med plassmangel, relevans eller at debattinnleggene er for ensidige eller gjentakende, men Keim ser dette som en form for sensur. [1, 2, 3, 4, 5]
Keim fortsetter å publisere sine avviste leserbrev på sin egen hjemmeside for å dokumentere det han mener er manglende ytringsfrihet i debatten om psykisk helse