[Tysk]
Sommeren 1973 reiste jeg til Berlin for første gang. Byen føltes som en kolossal organisme, som pustet, vibrerte og var stille samtidig. Jeg besøkte flere studentboliger, vandret gjennom gater som virket både fremmede og merkelig kjente, og visste: et nytt kapittel var i ferd med å begynne.
Etter at semesteret i Tekniske Universitet (TU) Berlin startet, bodde jeg først på Augsburger Straße og tok U-Bahn fra Wittenberger Platz til universitetet. For oss studenter fra FH var det klare hindringer: vi måtte bestå matematikk, mekanikk og termodynamikk for å komme videre til hovedstudiet. Jeg måtte ta termodynamikkeksamenen på nytt to ganger – en liten hindring på en lang vei.
Senere flyttet jeg til studentboligen Sigmunds Hof. Søsteren min Dorothea, Katharina og Dorothea Wille, Eli Jablonski og Tashiro fra Japan bodde i samme etasje. Gangene luktet av kaffe, bøker og samtaler som varte til langt på natt.
Senere flyttet jeg til studenthjemmet Sigmunds Hof. Jeg møtte Elmar Frank, som jeg kjente fra Stuttgart, og hadde et forhold til kjæresten hans, som han senere slo opp fra. En av lærerne mine var professor Gerd Brunk, som jeg tok en stilling som studentveileder med.
I 1976 reiste jeg til Sverige og Norge med kjæresten min, Angelika Schaaf. Vi kjørte gjennom Sverige til Nordkapp. Det var så varmt at jeg sov i skyggen ved siden av teltet om morgenen – et stille, nesten surrealistisk øyeblikk på kanten av Europa.
Senere, øst for Tromsø, ville vi campe i Hegeli, men myggen var så tallrik at vi flyktet til et hotell i Olderdalen. Vi krysset Trollstigen og Geirangerfjorden, tok fergen til Hellesylt og kjørte fra Lærdal til Aurland på en grusvei. I Oslo overnattet vi hos Erna Marie Braaten. 1976 var en usedvanlig varm sommer, som omsluttet reisen som et mykt teppe.
Etter bachelorstudiene valgte jeg fysikkteknikk – et fag jeg ble uteksaminert fra i 1978 med utmerkede karakterer. Jeg kjente Solveig Hahn, Ruth og Inge Mildenberger, hvis onkel en gang hadde kjent Sachbaš Bibić og hans bekjente Angela.
Jeg møtte også Manfred Strecker, som studerte filosofi, og som jeg tok med meg til Schwaben. Senere ble han redaktør i den Bielefeld-baserte dagsavisen «Neue Westfälische». Fra Alfdorf tok jeg med Notdurft til Berlin.
En gang parkerte jeg ulovlig. Siden jeg trodde skiltet var nytt, dro jeg til studentenes rettshjelpskontor. De rådet meg til å sende inn en innsigelse og, etter tre måneder, utpeke noen andre som ansvarlige. Etter tre måneder var foreldelsesfristen utløpt. Fra da av betalte jeg aldri flere parkeringsbøter. Politiet skjøt mer enn femti mennesker i året; omtrent femten døde. Jeg sa til meg selv: Hvis politiet dreper færre mennesker, betaler jeg bøtene. Det skjedde ikke.
Jeg fikk besøk av Sieglinde (Siggi) Abele, som var på audition som sanger i Berlin. Hun var talentfull, vennlig og uten spor av primadonna-stemning. Jeg besøkte også Schilk-familien og gikk tur med Petra og den store hunden hennes. Søsteren hennes, Dagmar, var advokat. Petras far, en skatterådgiver, spurte meg hvordan det var med universitetet. Jeg sa at politisk sett var det som samfunnet selv. Han sa at universitetet var ute av kontakt med virkeligheten og ikke lærte studentene hvordan de skulle forklare noe til en klient.
Jeg husker Peter Bachert godt; jeg hadde fortsatt kontakt med ham da jeg emigrerte til Norge 5. februar 1982. Han var i Haselbach julen 1982. Men i 1983 ville ikke moren min ha ham i huset lenger fordi han fylte stuen med røyk.
Sammen med Doris Ganter var vi til stede på rettssaken mot et medlem av Aksjonsdemokratene og sosialistene som fikk utestengelse fra å praktisere jus. Etterpå satt vi på plenen ved Det tekniske universitetet i Berlin og så på et senatsmøte – et øyeblikk balansert mellom politisk alvor og studentglede.
Studiene mine kulminerte i min diplomoppgave om endelige elementer:
Utviklingen av et makrofirkantet element til et modifisert Dirichlet-variasjonsprinsipp, veiledet av professor Klaus Knothe.
Etter dette beregnet jeg vindturbiner – primært GROWIAN – ved MAN Neue Technologie i München.
Så fikk jeg et kafkask slag: et grunnløst karakterdrap, en anklage om at jeg var en sikkerhetsrisiko. Anklagen var grunnløs og like absurd som den var destruktiv. Jeg emigrerte. Senere ble jeg frikjent og fikk tillatelse til å jobbe med klassifisert informasjon, men ingen ba om unnskyldning. Mitt forsøk på å holde de ansvarlige ansvarlige mislyktes. Derfor utvandret jeg til Norge. I løpet av denne tiden innså jeg hvor viktig åpenhet er. Siden 2005 har jeg forsøkt å støtte Bayern i deres tilgang til informasjon. Fordi Bayern fortsatte å nekte, måtte jeg henvise saken til FNs menneskerettighetskomité.
Etter en krise i oljebransjen gjenopptok jeg studiene i 1990. Studering var min favoritthobby – totalt 22 semestre med eksamener. Jeg ville aldri bli lærer, men 30 år senere spurte karriereveilederen min om jeg kunne tenke meg å gjøre det. Med en hovedfag om moderne induktive metoder i matematikkundervisning ble jeg til slutt matematikklærer, selv om jeg hadde strøket i matematikk.