Jeg lærte Grethe Åshild Schrøen født Rognstad å kjenne i den «Glade Laks» i Surnadal i 1990. Hun var der sammen med kolleger fra Vinmonupolet.
Hun fikk min telefonnummer og en kollega ringte meg for å avtale at vi møttes og spiste i Innherredsveien i Trondheim.
Hun bodde i Byåsveien. En gang sa hun at hun var så syk og utslått at hun aldri vil bli frisk. Jeg besøkte henne og stekte egg for henne.
Om helgen dro vi på hytta Bekkebo i Bolme/Rindal der hun plantet mange blomster og vekster. Hun kjøpte blomster og planter i alle gartnerier på vei til Rindal. Det ble mange blomstrende planter i steinbedet.
Vi gjorde en tur langs på RV 17 langs kysten til Mo i Rana og videre til Fauske. Så dro vi på Silvervägen til Skellefteå i Bottenviken. Så gikk turen videre ned til Sundsvall, Østersund og Åre.
Grethe var ansatt i Vinmonopolet som renholder med spesialarbeider lønn. Hun var også selger i konditorier og bakeriutsalg for Rosenborg bakeri. Det likte hun og vurderte engang å slutte i Vinmonopolet til fordel for betjening i en bakeriutsalg. Men jeg rådet henne å satse på vinmonopolet som en slikkere arbeidsplass.
I 90 årene var vi 2 ganger i Haselbach i Tyskland med den grønne Boblebilen. Vi måtte stoppe på parkeringsplasser for kjøle ned motoren. Vi besøkte mange steder i Schwaben, Schwäbisch Gmünd, Kloster Lorch og Rechberg.
I 1994 flyttet hun inn hos meg i Torshaugveien. Jeg var veldig lykkelig sammen med henne. Når hun skulle ha en forandring forandret hun plasseringen av møblene eller malte møblene. Vi hadde også fugler. Men nymfrparakitten Jakop fløy avgårde pga. døren ble åpnet etter snømåking.
Vi besøkte ofte Palma, moren til Grethe i Hurdal. Jeg var min svigermors drøm og vi gjorde ofte turer rundt Hurdal: f. eks. Skrukkelia, skisentret, Lygna og Nebbenes. 1. mai besøkte jeg Arbeidepartiets tilstelning sammen med Grethes fetter John Rognstadtangen.
Jeg spiste ofte i Bolme pensjonat som serverer middag. Grethe spilte kort på data og ønsket seg ofte pommes frittes og ga nøye anvisninger hvordan dem skulle være. Jeg leste hver gang opp de instruksjoner jeg fikk. Slik gikk det i lang tid. En gang skjedde det at Grethe sa at det ble perfekt. Jeg sa til betjeningen i Bolme pensjonat at det var godt gjort, jeg får det ikke til å bli perfekt. Det kan synes som om vi hadde en 30% meningsforskjell. Jeg syntes 100% perfeksjon er nok men Grethe ville ha 130%.
Jeg er en mellomeuropeer med noen gang søreuropeisk temperament. Men Grethe taklet meg veldig bra.
Da det norske statlige telefonselskapet (Telenor) kuttet Internett mitt fordi den tyske internett-sensorer gikk det på nervene at jeg den 28. september (Right to know day = dagen for retten å vite) skrev: «Den internasjonale «Day of the right to know» (= dagen for informasjonsfrihet) er 28. september.» Tyskland var det eneste siviliserte landet (i 5 føderale stater) som ikke hadde noen offentlighetslov. Årsaken som ble oppgitt var brudd på nettetikett. Jeg byttet leverandør og siden da har jeg alltid sagt til Telenor-selgerne at jeg ikke kommer til å kjøpe noe fra dem igjen. Samboeren min taklet ellers alt jeg sier, men når Telenor-selgerne ringte, vil hun heller snakke enn å høre når jeg kaller Telenor-selgerne Quislinger for tysk internett-sensur.
Jeg var arbeidsledig fra 1990 til 1997. Jeg gjorde det jeg likte best i livet: Dvs. jeg studerte alt mulig. Så fikk jeg et arbeidsmarketstiltak som PC støtte i avdeling helse-og sosial i Høgskolen i Sør-Trøndelag.
I 2002 kjørte vi til Tyskland sammen med Målfrid. Grethe ville ikke kjøre på motorveien, derfor valgte jeg Bundesstrasse 4 fra Hamburg til Nürnberg. I Ilfeld i Harz overnattet vi i Hotell zur Tanne (senere Harzparadies) hos Steffen Schmidt. Målfrid sov i barnerommet og hadde lyset på hele nat, pga. redsel. Det brukte vi mange ganger. Jeg har bodd i Haselbach i min ungdom og syntes det var veldig trygg der. Men Målfrid var redd og derfor sov hun hos oss i mitt barnerom. Hun forsøkte å forklare det til meg med at døren til kjelleren lar seg ikke låse. Men jeg avbrøt henne og sa jeg forstår at hun er paranoid.
Grethe og Målfrid likte å se på varene i butikkene. Noen gang berørte dem varene men kjøpte dem ikke. Jeg gjorde noe annet, da jeg misliker butikker. En gang avtalte vi å møte igjen etter 4 timer. Da ringte dem meg og sa at dem trengte mer tid. Jeg så på den romerske grensen limes i Rotenbachtal i mellomtiden.
Naboene var Leif Bjørnstad i Tunsvoll og samboeren og Alisson Ramo og Mille og Lars Møkkelgård i Tunstad. Dem hadde ingen bil og vi gjorde mange turer samen med dem, bl. a til Møkkelgården i Lumundal og det fritidshuset der. Om påsken besøkte vi dem i hytta ved Resvatnet. Vegen var dårlig påsken og det snødde da vi gikk over Resvatnet tilbake til bilen.
Vi gjorde også påsketurer på ski i Trollheinen. Jeg syntes at Grethe brukte lang tid å følge etter ned en bakke og gikk tilbake for å sjekke. Da så jeg at hun hadde sine ski på skuldrene fordi det var for bratt for henne. En gang gikk vi på Foldsjøen i Trollheimen. Vannstanden hadde sunket og det var isflak som hopet seg opp ved sjøkanten. Da gikk hun plutselig veldig fort fordi hun ble veldig redd.
I 2009 spurte jeg Grethe hva hun syntes om å kjøpe Tunstad som var i nærheten av hytta Bekkebo. Da hun sa ja fant jeg 270 000 kr. på kistebunnen og gjorde dette røverkjøpet. Det var mye å gjøre der og vi malte stuen.
Grethe døde 20.9.2013 og er begravet i Havstein kirkegård i Trondheim.
