Walter Keim er en pasientaktivist som har vært kritisk til tvangsmedisinering i psykiatrien. Han har skrevet flere artikler og innspill om temaet, blant annet i Tidsskrift for Den norske legeforening og Helsedirektoratet. Han har også laget en presentasjon om tvangsmedisinering og en publikasjon om lovligheten av tvangsmedisinering.
Han hevder at tvangsmedisinering er ulovlig, tortur og skadelig, og at det finnes bedre alternativer for behandling av psykiske lidelser. Han viser til erfaringer fra andre land som har forbudt eller redusert tvangsmedisinering, samt til internasjonale og nasjonale menneskerettighetsorganer som har kritisert Norges praksis.
Det finnes alternative behandlinger til tvangsmedisinering i psykiatrien. Noen av dem er:
Kognitiv atferdsterapi (KAT): Dette er en type psykoterapi som hjelper pasienter med å endre negative tankemønstre og atferd som bidrar til tvangslidelse (OCD). KAT bruker teknikker som eksponering og responsprevensjon (ERP), som innebærer å gradvis utsette pasienter for det de frykter uten å utføre tvangshandlinger.
Behandling av tvangslidelse (OCD). Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD) omhandler anbefalte behandlingsmetoder ved tvangslidelse (OCD). Det finnes god dokumentasjon på at eksponering og responsprevensjon (ERP) er en effektiv behandlingsmetode ved tvangslidelse (OCD). Generelt er dette ansett å være den mest effektive behandlingen for tvangslidelse (OCD). Metoden er derfor anbefalt ved behandling av både barn og unge og voksne.
Basal eksponeringsterapi (BET) er en type psykoterapi som er utviklet for mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser, som ofte har opplevd traumer, selvskading, selvmordsforsøk, hallusinasjoner, vrangforestillinger og dissosiasjon1. BET har som mål å styrke pasientens autonomi og selvregulering, ved å hjelpe dem til å forholde seg til det de opplever i stedet for å unngå det. BET kan tilbys som medisinfri behandling hvis pasienten ønsker det.
Frivillige løsninger og alternativer til tvang: Dette er tiltak som baserer seg på pasientens samtykke, respekt og medvirkning. De kan innebære å tilby støtte, informasjon, dialog, valgmuligheter, brukerstyrte plasser, kriseteam, åpen dialog, recovery-orientert praksis og andre former for hjelp som pasienten selv ønsker.
Det er viktig å snakke med en lege eller en psykolog om hvilken behandling som passer best for hver enkelt pasient. Noen ganger kan en kombinasjon av flere behandlinger være nødvendig. Behandlingen bør tilpasses pasientens behov, ønsker og mål.
Rindal, 4.2.24
